Rottatouille [2-disk spesialutgave]

Mesterne har greid det igjen! Etter en ørliten bomtur med Biler (2006) er Pixar tilbake på banen med mesterlige Rottatouille. Som med De utrolige (2005) er det sjefsregissør Brad Bird som trekker i trådene og forteller en universell historie om kjærlighet og det å ikke passe inn. Filmens utgangspunkt kan virke begrensende – det hele finner sted i et fransk kjøkken – men med Pixars fininnstilte skyts greier de å skape den mest velduftende fortelling.

Rotta Remy er den mest misstilpasse gnageren du kan tenke deg. Han har en særegen luktesans og forguder det franske kjøkken med dets herligheter, men må innfinne seg med å stjele søppelmat for å overleve. Han drømmer om noe bedre og kommer en dag over den en gang så flotte restauranten til sitt store idol – kokken Auguste Gusteau. Dessverre viser det seg at Gusteau er død da Remy ankommer Paris og restauranten har definitivt sett sine bedre dager.

Likevel faller Remy for fristelsen og tar seg inn i restauranten og bort til nærmeste gryte. På kjøkkenet møter Remy den talentløse Linguini som til tross for sin klossethet plasseres ved grytene. Remy ser det som sin oppgave å geleide Linguini gjennom kokkeleringen og på den måten få den avdankede restauranten tilbake på gourmetkartet. Det er ingen enkel oppgave og i veien står den beryktede matskribenten Anton Ego.

Det er en utfordrende oppgave Remy står overfor og det er heller ingen simpel historie Pixar har tatt på seg å fortelle med Rottatouille. Rotter er i utgangspunktet dyr for spesielt interesserte og i den ekstremt markedsavhengige filmbransjen, kan en rotte som hovedkarakter være vanskelig å svelge (beklager). Hvis man i tillegg også forlater det trygge amerikanske kontinentet som premiss for historien og legger handlingen til innsiden av en fransk restaurant, da ber du om at investorene får kalde føtter. Med mindre du representerer Pixar og heter Brad Bird.

Med Rottatouille makter Pixar det nærmest umulige – nemlig å fortelle en så god historie, på en så teknisk blendende måte, at man glemmer at det i bunn og grunn er en animasjonsfilm om rotter. Vi har blitt så vant til Pixars imponerende teknikk, at det blir overflødig å nevne. Likevel har de tekniske grepene av og til tatt luven av filmene som filmopplevelser. I Rottatouille er portrettet av Paris gjort på en måte som gjør at man glemmer hvilken teknikk filmen bruker – isteden opplever du Paris, lukter Paris, nyter Paris. Likeså er gjengivelsen av restauranten så autentisk at man nærmest kan fornemme lukten av friske urter og kjenne på kroppen den intense innspurten før servering.

I tillegg til de finstemte detaljene i representasjon av atmosfære og miljø, greier også regissørene Bird og Jan Pinkava å formidle mer alvorlig tematikk. Gjennom Remys utilpasse tilværelse blant sine egne og Linguinis streben etter å mestre oppgavene, får filmen også en mer alvorstemt side som bidrar til å skape dynamikk. Dette er kvaliteter som kan tilskives Jan Pinkava og som jeg mener å kjenne igjen fra den mesterlige kortfilmen Geri’s Game (1997), hvor humor og alvor kombineres. Den samme dobbeltheten innehar Rottatouille.

Det er også et hav av andre glimrende detaljer som bidrar til å løfte Rottatouille over all annen 3d-animasjon de siste årene. Ta bare den glitrende kamerakjøringen i begynnelsen av filmen som følger Remy fra kloakken og opp til takmønene langt over Paris. Eller referansene til animasjonskunstneren Oskar Fischinger når filmskaperne visualiserer Remys smaksopplevelser. La oss heller ikke glemme unnselige Patton Oswalt som leverer stemmen til Remy med slik timing og stil, at han skinner sterkere enn alle tenkelige filmstjerner. Disse detaljene er med på å krydre filmopplevelsen og gjør filmen til noe mer enn nok en animasjonsfilm fra produksjonslinja i Hollywood.

Hvis man i det hele tatt må finne noe å utsette på Rottatouille må det være at Pixar denne gang ikke har laget en film for absolutt hele familien. Min trofaste følgesvenn på fire og et halvt falt tidlig av historien om Remy og filmen vant kun hennes oppmerksomhet i de scenene hvor rottene regjerer. Likefullt vil filmen bli tatt frem igjen når den verste prinsessefeberen har lagt seg. Da kan vi glede oss til et realt festmåltid!

Utgivelsen:
Heller ikke under denne overskriften gjør Pixar feilgrep. DVD-utgivelsen av Rottatouille er et skoleeksempel på hvordan tilfredsstille et bredt publikum. Bildet leveres sylskarpt i 16:9 Widescreen (2,40:1) hvor en hver detalj er bevart og ingen komprimeringsfeil skjemmer bildet. Dette er referansekvalitet. Også lydsiden imponerer i Dolby Digital 5.1.

Ekstramaterialet er sjenerøst og spredt utover to disker. Sammen med filmen får man to nye kortfilmer. Lifted, som fulgte Rottatouille på kino, byr på en morsom historie i klassisk Pixar-stil. Lyssettingen alene er verdt hele prisen for denne utgivelsen. I tillegg kommer den nye kortfilmen Your Friend the Rat, hvor Pixar går nye veier teknisk sett. Her formidles rottenes artsutvikling gjennom klassisk 2d-animasjon i kombinasjon med 3d-dataanimasjon og til og med tradisjonell dukkeanimasjon. I tillegg er filmen morsom!

Utgivelsen serverer også en rekke dokumentarer – både om filmarbeidet og matlaging. Her får man se hvordan filmskaperne utviklet Paris digitalt, samt intervjuer med de mest sentrale aktørene bak teknikken. I tillegg er det gjort rom for samtaler med regissør Brad Bird og mesterkokk Thomas Keller. Jevnt over er dette meget bra materiale som bidrar til å øke interessen for animasjon og kokkekunst.

Samlet sett en meget god utgivelse av en strålende film.

Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 05.02.08

Takk til Walt Disney Studios Home Entertainment for anmeldereksemplar.

Relaterte artikler:
Rotteracet

Relaterte utgivelser:
De utrolige