|
|
||||||||||
25.10.18
19.10.18
15.10.18 Møte På Valmueåsen - DVD- + BLU-RAY-release
12.10.18
05.10.18
21.09.18
17.09.18 Sherlock Gnomes - DVD- + BLU-RAY-release
24.08.18
20.08.18 Ponyo på klippen ved havet - DVD + BLU-RAY-release
06.08.18 Den utrolige historien om den kjempestore pæra - DVD- + BLU-RAY-release
03.08.18
16.07.18
13.07.18
22.06.18 Bien Maja - Honninglekene - norgespremiere kino
18.06.18 Første mann - DVD- + BLU-RAY-release Jordsjø-Krønikene - BLU-RAY-release |
Mary Ellen Bute: Visuell komponist i filmens periferiMary Ellen Bute (1906 - 1983) er et relativt ubeskrevet blad innen film- og kunsthistorien. Dette til tross for at hennes filmer fikk en utbredelse i sin samtid som få eksperimentelle kunstnere opplever.
Mary Ellen Bute hadde sine første møter med abstrakt kunst som ung kunststudent i Texas. Hun beskriver opplevelsene som avgjørende for sin senere karriere:
Butes søken etter et egnet medium for å oppnå en bevegelig abstrakt kunstform førte til studier i lysscenografi og eksperimenter med lyskomposisjon. Hun var imidlertid ikke tilfreds med de effektene lysmediet i seg selv tillot, og tidlig på 30-tallet gjorde hun sine første eksperimenter med film.
Visuell musikk Enkelte av Butes filmer lider til dels under den mettede estetikken. Sammenlikner man hennes Color Rhapsodie (1951) med Oskar Fischingers tolkning av musikken til Franz Liszt i An Optical Poem (1938), får man en sterk følelse av at animasjonsteknikk og visuell komposisjon er mer i samspill med musikkens bevegelse og karakter hos Fischinger enn hva tilfellet er hos Bute. Fischinger bruker noen få grunnformer; sirkelen, kvadratet, triangelet, og oppnår dermed en strammere koreografi enn Bute, som blander geometriske former med manipulerte opptak av skyformasjoner og fyrverkeri. Bute er på sitt beste der musikk og bilde balanserer, slik at det ene uttrykket ikke kveler det andre. Hennes tidlige filmer i sort-hvitt fanger gjennom dvelende form- og skyggespill inn musikkens bevegelse og grunnstemning. Dette skyldes ikke bare det visuelle formspråket, men også valg av musikk. En senere film som Abstronic (1954) er mer kompleks visuelt enn hennes filmer fra 30-tallet, men samtidig tåler den western-inspirerte musikken til Aaron Copland og Don Gillis et slikt sammensatt bildespråk. Dette gjelder også Polka Graph (1952) basert på musikk av Shostakovich.
De «rene» formenes dans
Abstraksjon til folket! «MOODS THROUGH THE EYE as music creates MOODS THROUGH THE EAR» Som kunstform har animasjon enten blitt avfeid som barnekultur (eller ukultur avhengig av plattform), eller for de mer pretensiøse, kitsch og lavkunst. Båstenking har aldri talt til fordel for multimediale uttrykk, og kategorisk sneversynthet forklarer noe av skjebnen til filmens visuelle musikere. En kunstforståelse preget av større innsikt og toleranse for ulike mediers potensiale, kunne kanskje bidra til at Bute, sammen med fremtredende animatører som Oskar Fischinger, Norman McLaren, Len Lye, og andre, fant veien fra periferien inn i kunsthistorien. Kilder: Mary Ellen Bute «Reaching for Kinetic Art». Foredrag ved Art Institute of Chicago 1976. Les foredraget her. William Moritz «Mary Ellen Bute: Seeing Sound». Les artikkelen på Animation World Magazine Mer om abstrakt animasjon finner du på IOTA Center For mer informasjon om den visuelle musikkens røtter se William Moritz «Abstract Film and Color Music» i M. Tuchman (red.) «The Spiritual in Art - Abstract Painting 1890-1985», NY: 1986, eller «The Dream of Color Music, And Machines That Made it Possible» av samme forfatter på Animation World Magazine
Rune Kreutz:
Artikkelen er tidligere publisert i programkatalogen til Kortfilmfestivalen. Kommentarer |
||||||||||
Foreningen for animert film: info@norskanimasjon.no. Støttet av Norsk filminstitutt og Fond for lyd og bilde. Webutvikling av Tvistein. |