|
Jeg: Tarzan. Du: Underholdt.
Norskanimasjon.no har tidligere anmeldt DVD-utgivelsen av Tarzan i 2005. Nå er filmen tilgjengelig i HD med fornyet lyd- og bildekvalitet. Anmeldelsen under baserer seg på den opprinnelige DVD-omtalen, mens ekstramaterialet og Blu-ray-utgivelsen omtales lengre ned under overskriften Utgivelsen.
Et søk på imdb.com med «tarzan» som søkeord gir 88 treff på filmtitler; fra klassikerne med Johnny Weissmuller i olympisk form til mer eksotiske titler, som The Adventures of Chinese Tarzan (1940). Det er tydelig at Edgar Rice Burroughs' romanfigur har fascinert filmbransjen i flere tiår, og selv om ikke alle har holdt seg så strengt til Burroughs' historie, så har de fleste fått til en slags kobling til aper og jungelen. Så også med Disney når de gjorde sitt animerte forsøk i 1999.
Historien om Tarzan er velkjent for de fleste. Menneskebarnet Tarzan vokser opp blant gorillaer i jungelen inntil en paradisisk tilværelse blir forstyrret av mennesker, hvorpå Tarzan dras mellom en videre tilhørighet til dyrene eller menneskene. Disney smører på med masse patos om tilhørighet, blodsbånd, kjærlighet og krypskyttere for å underholde den oppvoksende generasjonen, men er i bunn og grunn mer tro til originalen enn mange andre Tarzan-filmer.
Disney greier seg relativt godt i portrettet av Tarzan, og makter å balansere føleriet, med spenning og humor. Tradisjonelt sett har Disney-filmer en tendens til å miste noe av magien når menneskeskikkelser spiller en for stor rolle i filmene - mange av Disneys animerte perler reddes av besjelede dyr som antar hovedrollene. For Tarzan sin del er det motsatte faktum. Filmen greier seg godt i skildringen av Tarzans oppvekst blant dyrene, og forholdet mellom ham og Jane formidles godt. Det som skurrer i historien er når «sidekick»-dyrene tar overhånd. Filmskaperne har sett det som nødvendig å gi Tarzans dyrevenner noen hysteriske karaktertrekk som gjør at de bryter med spenningen i filmen, og den mørkere tematikken som ulmer i filmens kjerne.
Sammenliknet med realfilmene har animasjonen et stort fortrinn i avbildningen av Tarzan, ved å ha mulighet til å portrettere hovedpersonen slik Burroughs beskrev ham i bøkene: sterk som en gorilla, rask som en panter og bevegelig om en sjimpanse. Disney har også utforsket Burroughs' beskrivelser av hvordan Tarzan kommuniserer med dyrene, noe som ikke har vært mulig å gjennomføre like godt på film tidligere. På det tekniske planet byr Tarzan på en nyvinning ved å ta i bruk «deep canvas»-teknikken til det fulle - i korte trekk er dette en blanding mellom datagenerert 3D- og tradisjonell 2D-animasjon, hvor bakgrunnskunstnerne maler digitalt oppå datagenererte, tredimensjonale former. Resultatet er et tredimensjonalt bilde som kameraet kan bevege seg fritt i, men som samtidig har de maleriske kvalitetene til et håndmalt bakgrunnsbilde. Når Tarzan kaster seg gjennom jungelen gir teknologien full uttelling.
Utover teknologien leverer Tarzan også noe nytt ved at dette er den første Disney-filmen hvor karakterene ikke synger selv. All musikken i filmen er brukt som «vanlig» bakgrunnsmusikk som vi er blitt vant med fra realfilmer. Når Phil Collins leverer sine strofer er det gjerne for å understreke en stemning fra handlingen, men karakterene formidler ikke sangen direkte. Dette er med på å understreke at Disney-teamet ønsket å behandle Tarzan som annerledes type Disney-film - den er mindre gagsdrevet enn tidligere filmer og har en sterkere, følelsesmessig historie som driver filmen.
Som så ofte har Disney hyret inn et stjernespekket skuespillerlag til å levere stemmene. Minnie Driver er i stor grad med på å definere Jane, mens Glenn Close gjør et følelsesmessig tungt portrett av gorillasurrogatmoren Kala. Mindre heldig er Rosie O'Donnell som den alltid slitsomme gorillabestevennen Terk. Den voksne Tarzan spilles av mer ukjente Tony Goldwyn, som har få hele setninger å fullføre, men gjør det med tjukk patos. Den norske versjonen er også relativt god, befolket med kjente stemmer fra blant annet Laila Goody, Kjersti Holmen, Linn Skåber og Helge Reiss.
Dineys versjon av Tarzan er vellykket fordi de går dypere inn i originalhistorien enn mange andre filmatiseringer, og dermed greier å formidle noe mer enn actionhelten Tarzan. Ved å gjøre nytte av animasjonens mange tekniske finesser er filmen en nytelse å se på, og sjefsanimatør Glen Keane leverer en film som kan ta opp kampen med Disneys største øyeblikk. Det som trekker i motsatt retning er Disneys irriterende tendens til å overspille den følelsesmessige tematikken, la dumme bikarakterer få for mye spilletid og gi en mikrofon til Phil Collins. Utover disse ankepunktene er Tarzan en meget god film.
Utgivelsen:
Tarzan ser fantastisk ut i HD. Disneys banebrytende «deep canvas»-teknikk kommer virkelig til sin rett på denne utgivelsen. Bildet er krystallklart og selv de mørkere scenene står frem med en helt annen kvalitet enn på den tidligere DVD-utgivelsen. Lydsiden har man underlig nok ikke gjort noe med siden DVD-utgivelsenog vi får således levert den samme Dolby Digital 5.1-miksen her. For de spesielt lydinteresserte kan det være verdt å vente på den bebudede amerikanske Diamond Edition av filmen.
Ekstramaterialet er heller tynt - særlig sett i forhold til den rikholdige 2-disk spesialutgaven som ble lansert på DVD tidligere på 00-tallet. Borte er kommentarsporet og dokumentarene om produksjonsprosessen og vi blir kun tilgodesett med en alternativ innledning, musikkvideo og en dokumentar om jungellivet. Meget sparsommelig.
Alt i alt er det selve filmen som er hovedgrunnen til å eie denne utgivelsen. Tarzan har blitt litt oversett i Disney-sammenheng, men det er en film som er vel verdt å se både på grunn av historien den forteller og de fantastiske visuelle opplevelsene den tilbyr.
Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 04.01.14
Takk til Walt Disney Studios Home Entertainment for anmeldereksemplar.
Trailer Tarzan:
Relaterte utgivelser:
Tarzan - 2-disk spesialutgave
Tarzan II
Relaterte artikler:
Disney-kanon
|