|
|
Lost in Space
Basketballspilleren Michael Jordan er en av de største idrettshelter verden har sett. Ikonstatusen toppet seg på midten av 90-tallet da Jordan, på linje med Michael Jackson, ble løftet frem som et gudebenådet talent og fokuset på mannen antok overjordiske proporsjoner. Utgivelsen av den delvis animerte spillefilmen Space Jam er på mange måter beviset på hvor galt det hele ble i dyrkingen av MJ. Filmen ble i stor grad et verktøy for markedsføringen av produktet Michael Jordan med tegnefilmkarakterene til Warner Bros. slengt på som et vedheng. Et dårlig utgangspunkt for en film.
Plottet i filmen er forholdsvis enkelt. På berg-og-dalbane-planeten Moron Mountain er stemningen dårlig. Besøket er dalende og det bestemmes at nye attraksjoner må på plass. Valget faller på Looney Tunes-karakterene som vurderes som tullete nok til å dra publikum til planeten. Planetsjefen Swackhammer (Danny DeVito) og hans undersåtter drar til jorda for å kidnappe tegnefilmkarakterene. Buggs Bunny og co. lar seg ikke lure så lett og basert på størrelsen til motstanderne, utfordrer de dem til en basketballkamp som skal avgjøre om tegnefilmheltene blir på jorda eller ikke. Utomjordingene stjeler talentet til noen av de største basketballstjernene i NBA og våre helter hyrer Michael Jordan til å lede deres lag i en episk basketkamp hvor mer enn ære står på spill.
Space Jam gjør nytte av de samme teknikkene som ble brukt med stor suksess i Spielberg/Zemeckis-produksjonen Hvem lurte Roger Rabbit? i 1988, hvor klassiske tegnefilmkarakterer interagerte med skuespillere og et virkelig miljø. Der Roger Rabbit stod for nybrottsarbeid ved å kombinere liveaction og tegnefilm på en slik skala, er Space Jam mindre imponerende teknisk sett. Produksjonen av Space Jam drar god nytte av at datateknologien hadde gått noen steg fremover på de åtte årene mellom produksjonene. Det er også flere rendyrkede animasjonsscener i Space Jam og flere rendyrkede live-action sekvenser enn i Roger Rabbit som i større grad tar hybridfilmutfordringen på alvor. Det er først i den avsluttende basketkampen at man virkelig lar seg imponere av samspillet mellom skuespillerne og tegnefilmkarakterene i Space Jam.
Filmens achilleshel er den tynne historien. Filmen er i hovedsak et markedsføringsstunt for Jordan som på dette tidspunktet var i ferd med å avslutte basketkarrieren og hadde noen uheldige mediesaker som involverte gambling og annet grums. Det hele begynner med en hyllest til Michael Jordan fantastiske karriere under fortekstene og går så over i et tilbakeblikk på en ung Jordan som utrettelig øver på basketskudd i bakgården og drømmen om å fly. Space Jam synes å være et ledd i merkevarebyggingen rundt Jordan og i mindre grad et kvalitetsprodukt for å gi nytt liv til Looney Tunes. Jordans heltestatus førte likevel til at filmen gjorde det forholdsvis bra på amerikanske kinoer og bidro til at Warner senere startet utviklingen av flere Looney Tunes-langfilmer.
Animasjonen som presenteres bærer preg av å være fra en tid fanget mellom den tradisjonelle håndtegnede tegnefilmen og den påtroppende 3d-dataanimasjonen. Det er som om designerne egentlig ønsker å jobbe i 3d og føler seg begrenset av 2d-uttrykket. Det benyttes en rekke scener med forvridde perspektiv i håp om å skape dybde i bildet og gi inntrykk av at de animerte karakterene agerer i det samme rommet som live-action karakterene. Resultatet er bare delvis vellykket. Det er også tendenser i å gjøre de animerte scenene i overkant masete og påtrengende - som om publikum kjeder seg så fort Jordan ikke er med i bildet. Looney Tunes-karakterene gjør seg godt i filmen synes jeg - selv om det oppdaterte designet kan diskuteres - og jeg er særlig svak for scenene med Buggs Bunny og Daffy Duck. Filmen introduserer også en kvinnelig kompanjong for Buggs - Lola Bunny.
Michael Jordan er ingen skuespiller, men greier seg overraskende godt i scenene for han spiller rollen som seg selv. De andre basketspillerne i filmen, bl.a. Larry Bird, Charles Barkley og Patrick Ewing, viser betydelig svakere skuespillertalent. Det er også noen ordentlige skuespillere med i filmen - først og fremst Wayne Knight (best kjent som Newman i Seinfeld) som spiller Jordans påpasser og Danny DeVito som gjør en overbevisende innsats som stemmen til sjefsslemmingen Swackhammer. Noen av Jordan skuespillervenner er også med i filmen, så som den alltid morsomme Bill Murray. Space Jam er ingen film man ser for å nyte skuespillerprestasjoner - det er først og fremst for en effektfilm å regne og som det fungerer den ganske godt.
Oppsummeringsvis er Space Jam en reklamefilm for Michael Jordan og dernest en måtelig interessant parentes i utviklingen av Looney Tunes.
Utgivelsen:
Space Jam er ikke en spesielt imponerende Blu-ray-utgivelse. Bildet fremstår som noe grumsete og mangler den krystallklare kvaliteten vi har blitt bortskjemt med fra heldigitale produksjoner. Lyden er bedre med en DTS-HD Master Audio 5.1-miks som gjør god nytte av alle kanaler.
Ekstramaterialet imponerer heller ikke nevneverdig. Kommentarsporet med regissør Joe Pytka akkompagnert av stemmene til Bugs Bunny og Daffy Duck høres morsomt ut, men regissøren overskygges totalt av de animerte karakterene og det hele blir en masete affære hvor svært lite tilleggsinformasjon om filmen formidles. Vi blir også servert en dokumentar om produksjonen utformet som et halvtimes TV-innslag for å selge filmen. Svært lite her er av interesse og man skummer kun overflaten av produksjonen uten å gå i dybden på den relativt interessante produksjonsprosessen.
Musikkvideoer med Seal og musikkinnslag med noen av 90-tallets kjente hip-hop-stjerner avslutter en tam utgivelse av en film som aldri scorer.
Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 05.11.11
Takk til Warner Bros. Home Entertainment for anmeldereksemplar.
Trailer Space Jam:
|
