|
|
Folk er folk
Ringeren i Notre Dame ble produsert midtveis i det som er kjent som gjenreisningen av Disney på 1990-tallet. Etter en filmrekke som startet med Den lille havfruen (1989) og som endte med Tarzan (1999), var Disney igjen på høyden da Ringeren ble satt i produksjon og selskapet var klar for å ta en sjangse med en såpass mørk historie som den om skjebnen til Quasimodo. Oppgaven ble gitt til regissørene Gary Trousdale og Kirk Wise, som nylig hadde overbevist med den liknende historien om Skjønnheten og Udyret (1991). Resultatet er en film som takler vanskelige temaer på en overraskende moden måte.
Filmen starter med en gjenfortelling av Quasimodos dramatiske start i livet. Som baby blir han overlatt i hendene til Claude Frollo (Tony Jay) - justisministeren - som først vil kvitte seg med misfosteret, men som “overtales” av erkediakonen ved Notre Dame til å oppfostre gutten som sin egen med kirken som tilholdssted. Quasimodo (Tom Hulce) vokser opp i isolasjon i kirketårnet med utsikt til den folksomme markedsplassen foran kirken. I det vi kommer inn i historien er det tid for narrenes festival og Quasimodo, som nå er 20 år gammel, ønsker å bli med på folkefesten, men er redd utseendet hans skal skremme folkemassen. Han dekker seg til og går ut i mengden, men dras ved en feiltakelse opp på scenen av en gjeng omreisende sigøynere og blir gjort til narr foran folkemengden, som så fornedrer ham på det groveste.
En blant sigøynerfølget, den drifitge Esmeralda (Demi Moore), hjelper Quasimodo tilbake til kirken, mens den hovne Frollo ikke løfter en finger for å hjelpe. Esmeralda jages av Frollos vaktgarde og må søke ly i kirken hvor hun utvikler et nært vennskap med Quasimodo. En av vaktene, den vennlig innstilte Phoebus (Kevin Kline), er ikke enig i Frollos fremgangsmåter og nekter å arrestere Esmeralda inne i kirken. Frollo igangsetter en heksejakt etter Esmeralda og sigøynerne som setter hele Paris på hodet. Quasimodo og Phoebus gjør sitt ytterste for å beskytte Esmeralda mot den herskesyke Frollo og sammen utgjør de en treenighet som må beskytte seg selv og selveste Notre Dame.
Det er en ganske dristig satsing for familiefilmleverandøren Disney å gjenfortelle den mørke og tidvis forstyrrende historien om Quasimodo. Jeg lar meg imponere over at Disney ikke bremser de mørke sidene av Victor Hugos historie og underveis leverer filmskaperne en rekke følelsessterke scener. Innledningsvis er det scenen med Quasimodo idet han mobbes av folkemengden som gjør sterkest inntrykk. Kameraet snurrer rundt sammen med hovedkarakteren og vi trekkes inn i et klaustrofobisk rom som maner frem sterke følelser. Emosjonelt er det også når Claude Frollo bretter ut sin vrede i fullt monn. I mine øyne er det bare den erkeonde Shan-Yu fra Mulan (1998) som matcher Frollo i mannlig ondskap blant Disneys klassikere. Scenene med Frollo oser av maktsyk ondskap og hans stikkende blikk sender iskalde ilinger. Hans seksuelle antydninger overfor den vakre Esmeralda er sjokkerende sett med et voksent blikk - det går langt over hodet på mitt testpanel fra kjernemålgruppen - men bidrar til å fylle ut bildet av et rett igjennom ufyselig karakter.
En film med handlingen lagt til Notre Dame må være en våt drøm for bakgrunnstegnerne og de som bidrar til å skape handlingsrommet som karakterene beveger seg i. Det er en rekke fantastiske bilder fra interiøret og eksteriøret i kirken som både gir honør til de originale kirkekunstnerne og som gir disneykunstnerne rom å boltre seg i. Karakterdesignerne har også gjort en overbevisende jobb. Quasimodo må sies å være unormal i sin fremtreden, men det er sannelig også Frollo i sin rene ondskap. Jeg blir mindre imponert over de mer klisjepregede fremtoningene til Esmeralda og Phoebus som personliggjør det pene og følgelig også det normale. Filmen tar opp vanskelige temaer, hvor spørsmålet om hva som er normalt og unormalt i samfunnet nok er det som er tøffest, men også viktigst å diskutere i en film med en ung målgruppe. Tematikken knyttet til forfølgelsen av sigøynerne i filmen har fått fornyet aktualitet her på berget med debatten rundt romfolket, og selv om ikke filmskaperne tar et dypdykk i problemstillingen, er det likevel prisverdig at de ikke forbigår problematikken i stillhet.
Jeg lar meg imponere over Ringeren i Notre Dame. Filmen er visuelt sett meget rikholdig og tematisk tar filmen tak i vanskelige spørsmål. Jeg skal ikke skryte på meg å ha inngående kjennskap til Hugos original, men det eneste skåret i gleden er den noe suppete avslutningen som jeg tilskriver Disney.
Utgivelsen:
Ringeren i Notre Dame er en helt grei utgivelse på DVD. Filmen presenteres 1,85:1-format og ser forholdsvis bra ut. Det er noen komprimeringsfeil underveis - spesielt i mørke partier, men det er ikke nok til å forpurre en flott visuell opplevelse. Lydsiden er bra med en miks som ivaretar effekter, dialog og sangnumre.
Ekstramaterialet ser bra og rikholdig ut på papiret, men skuffer likevel når man ser igjennom utgivelsen. Under overskriften “Produksjon” blir vi presentert for en rekke utdrag fra produksjonsprosessen introdusert av blant andre produsent Don Hahn. Disse korte glimtene fra ulike produksjonsstadier er ikke veldig interessante - hverken for et ungt publikum eller for de spesielt interesserte. Jeg hadde forventninger om mer bakgrunnsstoff, men blir avspist med veldig lite av interesse.
Samlet sett en litt skuffende utgivelse av en film som er annerledes sett i sammenheng med det meste av Disneys øvrige produksjon, men like fullt bra.
Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 23.02.13
Takk til Walt Disney Studios Home Entertainment for anmeldereksemplar.
Trailer Ringeren i Notre Dame
Relaterte utgivelser:
Skjønnheten og udyret
|
