|
|
Nye forviklingar
Situasjonskomedier med homofile karakterer er intet nytt. Tilbake på slutten av 1970-tallet vakte riktignok såpeparodien Forviklingar oppstandelse da Billy Crystal-karakteren, Jodie Dallas, var åpen homse (og buktaler). Senere på 80-tallet ble norske TV-tittere introdusert for ekte såpeopera gjennom Dynastiet, hvor karakteren Steven var homofil og hvor hans legning ble overkommunisert som problematisk (Blake kom til å drepe partneren hans!). Siden har homsekomikk florert og bidratt til at fjollete homser er hverdagslig på TV - tenkt Will & Grace, Homsepartuljen eller Fra Hollywood til Parkveien med Jan Thomas. Også innen den animerte film- og TV-verden, har homofile karakterer gjort seg gjeldende. En personlig favoritt er J.J. Sedelmaiers superhelter The Ambiguously Gay Duo som var fast innslag på Saturday Night Live på 1990-tallet. På 2000-tallet dukket Queer Duck opp som et internettfenomen som senere ble oppgradert til TV-serie og langfilm. Seneste skuddet på stammen er den NRK-sendte TV-serien Rick & Steve: The Happiest Gay Couple in All the World, hvor alle tenkelige og utenkelige aspekter ved homofilt samliv bringes til overflaten.
I serien møter vi Rick og Steve og deres hverdagslige omgang med andre homofile i homsegettoen West Lahunga Beach. Utover tittelkarakterene er serien befolket av to øvrige homofile par med hver sine sett med utfordringer. Lesbene Kirsten og Dana ønsker seg barn og oppsøker Rick (og Steve viser det seg) for å sikre seg sperm. Chuck og Evan skulle man tro har mer enn nok med å overkomme deres 31-årige aldersforskjell, men legg så til at Chuck er HIV-positiv og lenket til rullestol, så har du et oppkomme av kontroversielle vitser. Rick og Steve har også sitt å stri med, dog ikke så grunnleggende problemstillinger som hos venneparene, men et gjennomgangstema er Steves stadige forsøk på å få til en trekant og Ricks usikkerhet overfor egen muskelløse kropp. Serien har gjennomgående et meget frittalende preg, både hva gjelder referanser til sex, Chucks sykdom, kroppsvesker og kjeledyr - det har seg nemlig slik at katten til Rick og Steve lyder navnet "Pussy". Så har da også DVD-utgivelsen av TV-serien har fått aldersgrense 15 år og NRK har valgt å sende serien kloss opptil midnatt.
Som animert TV-serie slipper Rick og Steve unna med innhold som aldri ville ha blitt tolerert dersom Will & Grace eller andre sitcoms hadde forsøkt på det samme. Det er som om to dukker som snakker om homofilt samleie, er mye greiere å forholde seg til enn hvis to kjendisskuespillere gjør det. Nå skal det sies at seriens skaper og regissør, Q. Allan Brocka, ble saksøkt av LEGO da de opprinnelige kortfilmene ble lansert. Søksmålet handlet først og fremst om at Brocka brukte LEGO-figurer uautorisert i kortfilmene, snarere enn at det var LEGO-figurer som hadde homofilt samleie. Til TV-serien er de danske figurene byttet ut med egenproduserte dukker som ikke er helt ulike de masseproduserte figurene til LEGO eller Playmobil. Det er kanadiske Cuppa Coffe som står for produksjonen av de to sesongene av serien.
Første sesong kretser rundt det stadig mer kompliserte forholdet mellom Rick og Steve og lesbene Kirsten og Dana. I første episode, Guess Who's Coming for Quiche? (åpenbart den mest homsete av alle matretter), blir det tydelig at selv om Rick og Kirsten er bestevenner, kan ikke det samme sies for tanketomme og overfladiske Steve og traktorlesba Dana. Det blir ikke enklere av at Kirsten ønsker at Rick skal være far til hennes og Danas barn, og det blir slett ikke bedre av at Steve også bidrar når spermiene skal overleveres. Hele sesongen går med til å forberede fødselen og lykken er stor når vesle Dixie kommer til verden etter en 17 dager lang fødsel i første episode av andre sesong. Det er mange morsomme episoder underveis i de to sesongene som er samlet på denne DVD-utgivelsen, men som også er tilfelle med Queer Duck, er det begrenset hvor morsomt der er med homsevitser og grove ordspill over tid. Når de seks episodene i første sesong går mot slutten, er mange av overraskelsesmomentene brukt opp og de siste åtte episodene som utgjør andre sesong er mindre interessante.
Produksjonen av Rick & Steve: The Happiest Gay Couple in All the World er forholdsvis ambisiøs. Å benytte stopmotion for en TV-serie med lavt budsjett og med et smalt nedslagsfelt, utgjør en stor risiko, og det er slikt sett ikke overraskende at serien ble lagt ned etter kun to sesonger. Episodene som følger standard internasjonal formateringslengde på 22 minutter, kjennes for lange ut og det er ikke nok innhold til å gjøre hele serien interessant over tid. Det samme var tilfelle da Queer Duck gikk fra TV-serie til langfilm; det kvikke innholdet ble fort langtrukket og kjedelig. Slik sett ville Rick & Steve greid seg bedre som kortere "fillers" som TV-stasjoner kan benytte til å fylle opp tomrom mellom formaterte programmer, snarere enn en fullverdig TV-serie.
TV-serier med homofile karakterer er verken sjokkerende eller spesielt spennende. Selv om Rick & Steve strekker strikken lengre enn de fleste andre TV-serier hva angår sex eller HIV/AIDS-humor, greier serieskaperne ikke å si noe viktig verken om de homofiles rettigheter i USA eller om hvordan det er å leve som HIV-positiv. Det blir for det meste kun tant og fjas - og det er kanskje greit nok?
Utgivelsen:
Rick & Steve: The Happiest Gay Couple in All the World vil ikke nødvendigvis appelere til de mest hardnakkede bilde- og lydfantaster. Bildet presenteres i gammelmodig 4:3 fullskjerm (1,33:1) og presenteres i traust Dolby Digital stereo 2.0.
Utgivelsen er utstyrt med ekstramaterial som holder greit nivå. Vi får en titt bak kulissene hos Cuppa Coffee og vi får møte skuespillerne bak stemmene.
Samlet sett en grei utgivelse av en TV-serie som fremstår mer som en kuriositet enn noe som kan matche kvaliteten til serier som Sopranos eller Mad Men.
Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 25.12.10
Publisert i samarbeid med Cinerama.no
|
