|
|
Vann
"Fra vår tids antagelig største animatør" heter det på omslaget av Hayao Miyazakis seneste utgivelse, Ponyo på klippen ved havet. Jeg vil strekke strikken lengre og hevde at dette er en utgivelse fra vår tids største filmskaper. Punktum. Du kan komme dragende med Coen-brødrene, Burton, Tarantino, von Trier, Lynch, Kar-wai og Almodovar. I mine øyne kan ingen av dem hamle opp med den fabelaktige filmrekken Miyazaki har produsert de siste 20 årene; Chihiro og heksene, Princess Mononoke, Min nabo Totoro, Nausicaä - Prinsessen fra Vindens Dal og Laputa - Himmelslottet. Alle klassikere uavhengig av teknikk eller sjanger. Og nå er mesteren tilbake med nok et mesterverk - Ponyo greier seg godt selv i dette eksklusive selskapet.
Miyazaki har drømt opp de fleste historiene selv som danner rammeverket for vår tids fremste filmkanon, men når det gjelder Ponyo har Miyazaki søkt inspirasjon hos H. C. Andersen og hans fabuleringer om Den lille havfruen. Forvent likevel ikke Disney-prinser og -prinsesser, Miyazaki har sin helt særegne vri på historien. I filmen introduseres vi for femåringen Sōsuke som bor sammen med moren i huset på klippen ved havet. Faren er kaptein på et skip som frekventerer havnebyen nedenfor klippen. En dag hvor Sōsuke leker i fjæra oppdager han et glass med en merkelig gullfiskaktig skapning i. Han befrir skapningen fra glasset, gir henne navnet Ponyo og tar henne med seg hjem. Kuttet Sōsuke fikk fra glasset heles på magisk vis etter at Ponyo slikket såret.
Lite aner Sōsuke at Ponyos far, Fujimoto, tror menneskene har kidnappet datteren og kaller på havåndene for å få henne tilbake. I mellomtiden har Ponyo knyttet et sterkt bånd til Sōsuke og ønsker nå at hun selv er menneske. Blodet fra Sōsukes sår gjør at Ponyo kan skape seg om til en ekte jente dersom hun kan få Sōsuke til å elske henne som den hun virkelig er. Fujimoto gjør alt i sin makt for å stoppe at dette skjer og igangsetter en storm som truer den lille byen, skipene på havet og ikke minst Ponyo og Sōsuke. Sammen må de motstå kreftene fra havet og vise at kjærligheten kan overvinne alt.
Ponyo representerer et tilbakeblikk for Miyazaki. Etter en serie filmer med relativt komplekst innhold, i stor grad myntet på et voksent publikum, så som med Mononoke, Det levende slottet og Chihiro, er Ponyo mer i tråd med mesterens tidligere barnefilmer; Totoro og Kikis budservice. Dette betyr ikke at Ponyo er en ren barnefilm; her er det mer enn nok både innholdsmessig og estetisk til å holde et bredt publikum engasjert. Som så mange ganger tidligere hos Miyazaki, ligger det et miljøbudskap i bunn av historien. I de første scenene hvor Ponyo utforsker havna, blir hun nær på fanget av en trål som skraper med seg alskens søppel fra havets bunn og som til sist fanger Ponyo i flasken som Sōsuke frir henne fra. Bildene har et klart budskap som det er umulig å ikke føle avsky for.
Filmen er enklere enn Miyazakis senere eklektiske visuelle stil. Det er mindre visuelt pynt her til å dra fokuset bort fra hovedhistorien, men det er likevel en visuelt slående film. De innledende scenene med Ponyo som fisk under havet er slående vakre og de første glimtene av Fujimoto er akkompagnert av mystiske innretninger og maskiner. Fujimoto selv innehar en magisk kvalitet som vi har blitt vant til å forvente fra Miyazakis hånd. Høydepunktet, rent visuelt, er møtet med Ponyos mor, Granmamare. Hun stiger frem som havets gudinne, ikke helt ulikt Botticellis Venus, med flommende hår og vakre juveler. Hun går alle Disneys prinsesser en høy gang hva skjønnhet angår. Det øvrige karakterdesignet er også en nytelse med klassiske, enkle former som gir et tydelig design for alle karakterene.
Animasjonen er nydelig utført. Hele filmen har en flytende kvalitet som preger karakterene og deres bevegelser. Det er en rekke herlige scener hvor Sōsuke besøker moren på jobb på byens eldresenter, hvor animatørene får utprøvd sine karakteristikkevner. Møtet mellom Sōsuke og de gamle damene på senteret er kostelige og viser også hvordan Miyazaki mestrer mellommenneskelige relasjoner i tillegg til de store magiske tablåene. De store actionpregede scenene inneholder også flott animasjon. Vann sies å være noe av det vanskeligste å avbilde i animasjon, men Miyazaki viser at hans animatører mestrer også dette. Hele filmen er preget av det våte element - enten det er under vann, på vannet, jaget av vann eller i stormende regn. Vannets stadige tilstedeværelse virker til tider truende, men også noe som er livgivende, særlig for Ponyo, men også for havnebyen.
Ponyo er på alle måter en fantastisk film, som gleder på tvers av alle generasjoner. Anbefales på det våteste.
Utgivelsen:
Ponyo på Blu-ray er en visuell fest. Bildekvaliteten er som forventet meget god. Overføringen til Blu-ray-formatet skjer helt uten billedlig støy eller tap i billedkvalitet. Omslaget skal ha det til at filmen presenteres i billedformatet 2,35:1 Letterbox, men jeg mener det vi får servert er 16:9 Fullskjerm 1,85:1. Lyden presenteres i DTS-HD Master Audio 5.1 eller Dolby Digital 5.1 ut i fra hvilken språkversjon du velger. Jeg foretrekker den japanske originalen.
Utgiver CCV får trekk for en fattig Blu-ray-utgivelse når det kommer til ekstramateriale. Ufattelig nok har man ikke funnet det bryet verdt å by på noe av det den amerikanske, Disney-distrubuerte, utgivelsen byr på. I mine øyne er dette en grov undervurdering av Miyazakis filmer som ren barneunderholdning, og følgelig ikke verdt mer dyptpløyende ekstramateriale. I våre dager teller ikke originalversjon av filmen som ekstramateriale.
Beklageligvis en tynn utgivelse av en aldeles fabelaktig film.
Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 02.04.10
Takk til CCV for anmeldereksemplar.
Ponyo på klippen ved havet trailer / engelsk versjon
Relaterte utgivelser:
Det levende slottet
Chihiro og heksene
Princess Mononoke
Porco Rosso
Kikis budservice
Min nabo Totoro
Nausicaä - Prinsessen fra Vindens Dal
Laputa - Himmelslottet
|
