|
|
Kjærlighetsstudie
Så uendelig forfriskende det er når noen velger å gå den tunge motstrømsvei slik Studio Ghibli gjør med Møte på valmueåsen. I en filmverden som vurderer at en ung målgruppe må bombarderes av synsinntrykk for ikke å sovne i kinosetene, er det forfriskende når Studio Ghibli velger å fortelle en saktmodig historie om tenåringskjærlighet full av følelser, men strippet for action. Når selv manuskloke Pixar makter å endre Modig (2012) fra å være en øm skildring av et mor-datter-forhold til å bli en hesblesende katt-og-mus-jakt, burde det gå av noen varsellamper. Det er flere enn Pixar som burde se til japanerne, og Ghibli i særdeleshet, for å lære om modige filmfortellinger som ikke undervurderer publikum.
I filmen møter vi Umi en ansvarsfull jente som daglig heiser skipsflagg i hagen i håp om å motta signal fra sin far som ble borte på sjøen under koreakrigen. Umi kommer i kontakt Shun som er en av lederne bak studentopprøret for å beholde studenthuset som går under navnet “Latinerkvarteret”. Shun er en oppfarende villstyring som umiddelbart fanger den stillfarne Umis oppmerksomhet. Umi bidrar til at studentene gjør de riktige valgene for å få skolestyret til å forstå viktigheten av å beholde det gamle studenthuset - selv når Japan er i ferd med å moderniseres i påvente av Tokyo-OL i 1964 - og Shun får for alvor øynene opp for den handlekraftige jenta. De to innleder sakte, men sikkert en tett relasjon, men så oppdager de et familieforhold som gjør saken mer komplisert enn de makter å overskue. Kan kjærligheten overleve?
Manuset til Møte på valmueåsen er signert mesteren Hayao Miyazaki. Historien er basert på en manga fra 1980 skrevet av Tetsurō Sayama. Regien på filmen er overlatt til mesterens sønn, Goro Miyazaki, som debutert med den middelmådige Tales from Earthsea i 2006. Med Earthsea, og den famlende regien, friskt i minne var jeg en smule avventende til Møte på valmueåsen, men det viste seg raskt at jeg ikke hadde så mye å frykte denne gangen. Mye av æren for at det har gått bedre denne gangen er selvsagt at manuset er ivaretatt av far selv, slik det også var på Ghiblis forrige produksjon; Arriettas hemmelige verden (2010), regissert av den selvutslettende Hiromasa "Maro" Yonebayashi. Historien om de to ungdommene som opplever en gryende kjærlighet er henrivende og fanger deg som publikummer ved første anslag. Det er noe fascinerende ved den dvelende stilen og koblingen mellom de to hovedpersonene, som sakte, men sikkert kommer for en dag.
For dem som har fulgt Studio Ghibli, og Miyazaki i særdeleshet, over tid vil kjenne igjen en rekke trekk ved Møte på valmueåsen som typiske. Begge hovedkarakterene har eksempelvis et forhold til havet og skipstrafikken som hele tiden ligger som et bakteppe i filmen. Havet og dets enorme krefter er et stadig tilbakevendende tema hos Miyazaki - det samme er også skip og andre mekaniske innretninger som symbol på verdens tekniske fremskritt. At Umi daglig forsøker å komme i kontakt med sin far og at hun tar ansvar både hjemme og på studenthuset, er også et gjentagende tema i Ghiblis filmer, hvor unge jenter ofte blir tildelt hovedrollen og at de viser seg forfriskende ressurssterke og handlekraftige. At det er forberedelsene til olympiske leker i Tokyo i 1964 som danner bakteppe for filmen og at det er Japans overgang til en ny tid som er beveggrunnen for at det gamle studenthuset vurderes revet, er også en tematikk som passer inn i Ghiblis filmsyklus; forholdet mellom gammel og ny kultur er ofte en underliggene tematikk.
I Møte på valmueåsen er det realismen som rår. Avbildningen av Yokohama i 1963 virker å være svært tro mot virkeligheten og den nøkterne stilen kler den tørre registilen til Miyazaki jr. Her er det ingen av de frodige krumspringene som Hayao Miyazaki ofte byr på - den magiske realismen er byttet ut med en tørr realisme. Mange vil nok savne mesterens magiske løft, men personlig er jeg glad for den nøkterne fremstillingen og fokuset på kjærlighetshistorien. Designet er klassisk Ghibli, men som nevnt, uten de fantasifulle karakterene som ofte krydrer filmene til Hayao Miyazaki. Byen Yokohama er avbildet som en havneby med skipstrafikk, skranglete trikker og travle gater som Umi og Shun utforsker på sykkel. Animasjonen understreker det realistiske preget i filmen med en behersket tone og er nydelig utført som vi har blitt vant med fra Ghibli. Unntaket er noen av scenene fra studenthuset med mange karakterer i bevegelse samtidig hvor filmskaperne nok har blitt nødt til å kutte noen hjørner for å imøtekomme tidsfrister og budsjetter.
.
Filmproduksjonen var i innspurten da det store jordskjelvet rammet Japan i mars 2011. På grunn av planlagte strømkutt i de påfølgende månedene så det bokstavelig talt mørkt ut for produksjonen, men Ghibli-staben gjorde en ekstraordinær innsats for å få filmen i havn innen den oppsatte fristen. Jordskjelvet og Møte på valmueåsen er en påminnelse om hvor viktig det er å sette pris på livet her og nå, og at kjærlighet er det viktigste av alt.
Utgivelsen:
Arthaus og Star Media Entertainment skal ha takk for at filmer som Møte på valmueåsen i det hele tatt blir distribuert på våre kanter. DVD-utgivelsen av filmen er en forholdsvis enkel affære, men så er også dette en lavmelt film som ikke trenger en “tung” utgivelse i ryggen. Bildet presenteres i 16:9 (1,85;1) og er komprimert med nennsom hånd. Det er ikke noe særlig visuelle blemmer å skue og selv om bildet mangler den absolutte skarpheten som blu-ray-formatet kan tilby, så er bildekvaliteten på denne utgivelsen mer enn bra nok.
Ekstramaterialet er svært tynt, men likevel ganske interessant. Vi blir tilgodesett med to klipp fra det som må være en forholdsvis intern premierevisning av filmen i Japan. Først får vi en kort tale fra Hayao Miyazaki som starter som en mild hyllest til staben som har gjennomført filmen under vanskelige omstendigheter og som ender opp i en ganske stram formaning om ikke å la kvaliteteten i produksjonene forringes. Til slutt får også regissør Goro Miyazaki ordet. Neste innslag er mer underlig, men også i sammenheng med en premierevisning hvor alle skuespillerne trekke frem for å bli intervjuet på scenen. En meget nervøs Masami Nagasawa, som spiller Umi i filmen, kniser og fniser seg igjennom en introduksjon hvorpå hver av skuespillerne holder ganske lange og uinspirerte innlegg om sin opplevelse av filmen. Ganske traurige greier og overraskende hobbypreget i produksjon og opplegg egentlig.
Den sparsommelige utgivelsen til tross; Møte på valmueåsen er en film som fortjener å bli sett.
Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 30.06.13
Takk til Star Media Entertainment for anmeldereksemplar.
Trailer Møte på valmueåsen:
Relaterte utgivelser:
Tales from Earthsea
|
