|
Livet
Løvenes konge er selve kronverket i Disneys gullrekke av animerte langfilmer på begynnelsen av 1990-tallet. En seiersrekke som Jeffrey Katzenberg skal ha mye av æren for som sjef for Disney Feature Animation på denne tiden og som en av flere som bidro til snuoperasjonen fra 80-tallets begredelige filmer til 90-tallets formtopp. Det pussige er at Løvenes konge var et prosjekt som veldig få trodde på da det dukket opp hos Disney på det tidlige 90-tall. Etter seiersrekken med Den lille havfruen, Skjønnheten og udyret og Aladdin, var Pocahontas det naturlige valget for neste storfilm fra Disney. Følgelig flokket alle de beste folka til den produksjonen og Løvenes konge ble tildelt et slags b-lag bestående av de som var til overs og de som særlig likte å tegne dyr. Det skulle snart vise seg at b-laget hadde en megasuksess for hånden og skapte datidens mest innbringende animasjonsfilm.
Løvenes konge forteller historien om Simba - en klassisk "coming of age"-historie - hvor vi følger Simba fra liten løveunge med løvekongen, Mufasa, til far. Simba oppdras som den neste kongen, men alt endrer seg med en slu plan fra kongens sjalu bror, Scar. Da Scar innser at han ikke vil bli konge etter sin bror, men at den tittelen går til Simba, legger han en plan for å avkorte kongens liv og la kongens eneste sønn få skylda. Som sagt, så gjort, og da Mufasa dør og Simba feilaktig får skylda, rømmer Simba i skam. Veien ligger klar for Scar og hans hyene-medhjelpere. Selvsagt greier ikke Scar jobben med å lede dyrene på savannen og det går mot tørketid og manglende mattilgang. Samtidig treffer Simba skøyerne Timon og Pumbaa og lærer seg begrepet "Hakuna Matata" og å ikke ta livet så tungt. Sakte, men sikkert kommer Simba til hektene igjen og vokser seg stor. Så ved en tilfeldighet møter Simba en av sine gamle lekekamerater og blir overtalt til å komme tilbake for å se hvordan Scar villeder dyrene. Simba må gå i seg selv for å overvinne skammen og finne rollen han var født til å utføre.
Det er en kjent historie vi får servert - å flykte fra sin skjebne for så å bli fanget av realitetene og det forutbestemte - er kjent tematikk i Hollywood (og i Bibelen for den saks skyld), men i Løvenes konge er historiens ingredienser så følsomt satt sammen at resultatet blir et perfekt balansert måltid. Filmen er passe spennende, passe trist, passe morsom, passe musikalsk, passe romantisk - rett og slett passe perfekt. Selv om tematikken er velkjent, føles likevel Løvenes konge overraskende frisk og moden, som om animasjonsfilmen trår over en usynlig grense med denne produksjonen og blir voksen sammen med Simba. Da Mufasa dør tangerer filmen dramatikken fra Bambi, men der gamle Disney kun lot oss høre skuddene som drepte Bambis mor, kommer vi tett innpå hendelsen i Løvenes konge og får ta del i sorgen. Et bånd mellom publikum og Simba opprettes, og selv om de påfølgende sekvensene med Simba i møte med Timon og Pumbaa er lettbente og morsomme, hviler det likevel et alvor over Simba som publikum vet må få en utløsning. Denne avstemte kombinasjonen av alvor sammen med lek og moro, er noe av det som løfter Løvenes konge over de fleste andre produksjoner til et ungt publikum.
At Løvenes konge ble skapt av et b-lag hos Disney kan synes som en overdrivelse sett i ettertid. Bare animasjonsstaben kan leses som en liste over sentrale animatører på de fleste storproduksjonene hos Disney og andre studioer; Mark Henn animerte Simba som unge, Ruben A. Aquino animerte Simba som voksen, Tony Fucile animerte Mufasa, mens Andreas Deja gjorde sitt beste arbeid noensinne på Scar. Deja valgte bevisst å jobbe på Løvenes konge ut i fra hans kjærlighet til Jungelboken (1967), men uten ønske om å kopiere bedriften til "the nine old men". Scar innehar den samme ondskapen som Shere Kahn, men har en sterkere karikert utforming og en tydeligere agenda enn den slu tigeren fra Jungelboken. Løvenes konge er i stor grad en film preget av realisme i utforming av dyr og landskap - den innledende scenen med savannen som våkner til liv er som tatt ut av National Geographic. Realismen i kombinasjon med de mer karikerte karakterene som Scar, og Timon og Pumbaa, bidrar til å skape en nødvendig dynamikk i en film som ellers kunne ha endt opp som tørr og kjedelig.
Musikk spilte en viktig rolle i Disneys gjenfødsel på 90-tallet. Alle storsuksessene brukte musikalnumre som en viktig ingrediens i historieformidlingen og Løvenes konge er intet unntak i så måte. Det var en del skepsis til at erkebritiske Elton John og Tim Rice ville makte å fange det afrikanske da de ble hyret inn til å produsere enkeltlåter til filmen, men låter som Circle of Life, Hakuna Matata og Can You Feel the Love Tonight er for klassikere og regne i Disney-sammenheng. Filmkomponist Hans Zimmer kom også inn og bidro til å "afrikanisere" det musikalske uttrykket og han gjorde genistreken ved å involvere den afrikanske artisten Lebo M. og hans arbeid med kor. Lebos bidrag på åpningssekvensen bidrar i sterk grad til å etablere filmens grunnstemning. Det var musikken som stod for filmens to oscarpriser; for beste komposisjon til Hans Zimmer og beste låt for Can You Feel the Love Tonight.
Disney satt sammen et imponerende skuespillerensembel til personliggjøre dyrene på savannen. Innsatsen til Jeremy Irons som slemmingen Scar, er spesielt imponerende. Som så mange ganger tidligere, byr den onde karakteren på flest utfordringer for skuespilleren, og Irons løser brasene med kjølig eleganse og alltid underliggende djevelskap. James Earl Jones er som alltid brummende god som Mufasa, mens Rowan Atkinson gjør den irriterende fuglen Zazu både morsom og påtrengende. Radarparet Timon (Nathan Lane) og Pumbaa (Ernie Sabella) blir ofte trukket frem som filmens leverandører av avvæpnende humor, men personlig synes jeg hyenene er morsommere slik de er fremstilt av Whoopi Goldberg og Cheech Marin. Unge Jonathan Taylor Thomas, som gjør den unge Simba, imponerer med sin tilstedeværelse og uttrykksfulle fremføring av forvirring og redsel i den mektige scenen hvor Mufasa dør. Matthew Broderick er ikke like imponerende da Simba kommer tilbake til savannen som voksen.
Løvenes konge er på alle måter en imponerende film som tar en selvfølgelig plass blant Disneys klassikere. At filmen er basert på et originalmanus kokt sammen hos Disney og ikke basert på litterært forelegg som sedvanlig, gjør filmen bare mer imponerende.
Utgivelsen:
Løvenes konge ser fantastisk ut på denne blu-ray-utgivelsen. Det er ikke synlig kvalitetstap på de årene som har gått siden debuten og filmen holder samme høye visuelle kvalitet som dagens heldigitale produksjoner. Etter mitt syn holder utgivelsen referansekvalitet på det visuelle. Lyden er oppdatert til en imponerende DTS-HD 7.1-miks som bærer dialog såvel som musikk og effekter på beste vis.
Ekstramaterialet er også bra selv om det ikke er så omfattende som man kunne forventet. Vi blir tilgodesett med et kommentarspor med produsent Don Hahn og regissørene Roger Allers og Rob Minkoff. I kommentarsporet utfyller de tre hverandre ved å gi ulike aspekter på produksjonen og kommer med en rekke anekdoter fra produksjonstiden. Et godt kommentarspor som gir en rekke interessante innsikter i forhold til produksjonen. Dokumentaren i Bak kulissene-kapittelet gir også en god innsikt i produksjonen og det hele er formet som en gjenforening hvor alle de sentrale aktørene samles for å mimre rundt arbeidet med en av Disneys fremste moderne klassikere.
Samlet sett byr Løvenes konge på en fabelaktig filmopplevelse som samler hele familien og gir grobunn for en rekke viktige og vanskelige samtaleemner. En nødvendighet i enhver filmsamling.
Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 09.09.11
Takk til Walt Disney Studios Home Entertainment for anmeldereksemplar.
Trailer Løvene konge - Diamond Edition:
|