|
|
Wonderful Copenhagen
Da Kurt blir grusom ble kinolansert i 2008, var det den tredje 3d-dataanimerte langfilmen produsert i Norge i løpet av de tre siste årene. Kanskje ikke veldig imponerende i internasjonal sammenheng, men for dem som har fulgt norsk animasjon de siste årene, er dette faktum et tydelig tegn på at bransjen er i ferd med å profesjonaliseres i rekordfart. Plutselig har vi i Norge en gjeng animatører som har flere animerte langfilmer på CVen, samt produsenter og regissører som går fra animert TV-serie til langfilm i det samme året. Bare tanken ville vært absurd for en håndfull år siden. Og det ser ut til å fortsette. Da Kurt blir grusom så dagens lys, var filmens regissør, Rasmus A. Sivertsen, allerede i produksjon med neste animerte langfilm.
Kurt blir grusom er et perfekt instrument for den gryende norske animasjonsbransjen. Her har man et allerede veletablert konsept - Kurt-bøkene til Erlend Loe er kjente og kjære - og man har de karakteristiske illustrasjonene til Kim Hiorthøy som gir kredibilitet i selv de hippeste miljøene. I tillegg har man mulighet til å spe på med kjendisstemmer som appelerer til både barn og foreldre i form av Atle Antonsen, Pernille Sørensen, Jon Øigarden osv. Topp dette med Black Debbaths überfengende kjenningsmelodi og du har en norskprodusert film om følger en internasjonal oppskrift for suksess.
Kurt er mestertruckfører på den lokale kaia og er selvskreven favoritt i det årlige truckførermesterskapet. Livet smiler til vår helt, men alt snus på hodet da Dr. Petter flytter inn i nabolaget i fasjonabel kåk med svømmebasseng og en bil som syder av lettjente penger. Kjernefamilien til Kurt blir raskt fascinert av den nye naboen og Kurt tar det personlig - plutselig er det ikke lenger viktig å kjøre truck, selv truckmesterskapet blir sendt på båten. For å vinne tilbake selvbildet later Kurt som om han også er doktor, hvilket fører til en rekke nestenkatastrofer. Når selv ikke doktortittelen er nok, begår Kurt ennå flere dumheter og blir så svart til sinns at han krysser grensen og blir grusom.
Filmen om Kurt har, som bøkene, noe underfundighet over seg. Jeg slår meg ikke på låret og ler høyt underveis, men det er nok av morsomme momenter til at jeg liker filmen. Underveis kjøres det på med enkel blødmehumor for å tilfredsstille barna og vi voksne får også en rekke morsomheter myntet på oss. En av mine favoritter er kommentaren om sosialdemokratiet via statsministeren som går til valg med slagordet ”ja til bra, nei til dumt". Hele filmen er krydret med små situasjoner og meldinger som gjør at den fungerer på tvers av generasjonene - et must for en film som skal tjene inn innsatsen. I mine øyne fungerer Kurt blir grusom på begge plan og både femåringen og jeg har sans for filmen.
I tråd med det internasjonale formatet er en rekke kjente stemmer hentet inn for å gi ekstra liv til karakterene. Atle Antonsen er Kurt personifisert med en stemme som både innehar Kurts lunhet, men også galskapen som lurer når han blir grusom. Jon Øigarden imponerer mest som den helsleipe Dr. Petter med alle hans ekle munnlyder og hovne ytringer. Jeg liker også godt Kristin Skogheim som den retningsløse arkitektkona til Kurt.
Filmens virkelige stjerne er designet. Kim Hiorthøys karakteristiske illustrasjoner ligger til grunn, men Qvisten har virkelig tatt Kurt-universet til nye høyder. Karakterene utgjør et mangfold av ulike typer og former, fra den kruttønneaktige politimesteren, via den brystfagre statsministeren og til den spettrette sjefsoverlegen på sykehuset. I tillegg til karakterene, er også Kurt-universet verdt ekstra oppmerksomhet. Biler som ruller med hjul i løse lufta og miniatyrversjonen av Oslo bidrar til en kobling til vår virkelighet samtidig som det skyver Kurt-universet litt til siden for vår hverdag.
Animasjonen er avgjørende for at filmen skal fungere. Kurt blir grusom viser hvor langt Qvisten har kommet siden hine hårde dager med dukkeanimasjon i kortfilmene Q-TV (1994) og Bad Bulls (2000). Teknikken er endret til digital 3d-animasjon, men prinsippene er de samme og Kurt blir grusom er utført på beste vis - ressursene tatt i betraktning. Animasjonsstilen matcher designets halvrealistiske uttrykk. For sammenlikningens skyld kan man si at filmen er animert i en kjapp DreamWorks-aktig stil, hvor realisme kastes på båten til fordel for en humoristisk, overdreven stil.
Deler av animasjonen er satt ut til A-film i Danmark – samme studio som scoret med kjempesuksessen Terkel i knipe i 2004. Den gangen snakket man om "dogumasjon", siden den forholdsvis dyre 3d-animasjonsteknikken ble løst på meget trange budsjetter. Det ser ut til at deler av snarveiene fra Terkel er overflyttet til Kurt, så som spagettiarmer og-bein på enkelte karakterer. I mine øyne er denne løsningen en av svakhetene til filmen som først og fremst går utover deler av karakterdesignet. Hovedkarakterene er så smakfullt og smart designet, at det skurrer når en rekke sidekarakterer får spagettilemmer som bryter med hoveddesignet.
Det gjenstår å se hvor godt Kurt blir grusom står seg over tid, men tatt i betraktning tiden og ressursene tilgjengelig, har Qvisten levert et helstøpt resultat.
Utgivelsen:
Digital 3d-animasjon er som skapt for blu-ray-formatet. Bildet fremstår som nærmest perfekt gjengitt i 16:9 fullskjerm (1,85:1, 1080p) og er klart og tydelig gjennom det hele. Filmen byr på begrensede utfordringer i forhold til komprimeringen til TV-format – her er ingen store effektscener eller krevende, mørke nyanser. Store deler av filmen utspiller seg i dagslys eller godt opplyste rom som gjør at filmen har et rent og klart uttrykk som gjør seg godt på TV. Lyden presenteres i DTS-HD Master Audio 5.1 og formidler dialog og musikk på godt vis. Det er begrenset med lydeffekter underveis, men når Kurt først blir grusom, er alle lydkanalene i effektiv bruk.
Ekstramaterialet er en skuffelse. Vi blir kun tilgodesett med Black Debbaths musikkvideo og en prompespot i tillegg til trailere. Dette er i minste laget med tanke på hva dette digitale formatet kan by på. Vi burde i det minste fått et kommentarspor og en titt bak kulissene på en film av denne størrelsen. En misbrukt mulighet i mine øyne og en skuffende avslutning på en god filmopplevelse.
Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 05.04.09
Takk fil Nordisk film for anmeldereksemplar
Relaterte artikler:
|
