|
|
Magisk
Den franske mesterregissøren Sylvain Chomet er et utskudd i den internasjonale filmbransjen. Selv i den nitidige animasjonsbransjen kan han betegnes som ekstrem. Chomet har bygget sin karriere med kun en håndfull tegnefilmer under beltet - de få filmene er til gjengjeld så detaljerte og håndverksmessig godt utført, i tillegg til å fortelle originale og gode historier, at Chomet både har fått anerkjennelse og en relativt stor fanskare. Chomet er kjent for å gå sine egne veier og har styrt unna store produksjoner og heller satset på egne filmer. Som en sann auteur har Chomet rykte for å være notorisk vanskelig å samarbeide med og har tidvis hatt problemer med å finansiere filmene sine - men hva gjør vel det når filmene som blir produsert har klassikerkvalitet?
Illusjonisten er basert på et urealisert manus av Jacques Tati - opprinnelig skrevet som et brev til hans ukjente datter. I filmen møter vi den navnløse illusjonisten da karrieren er på hell i Frankrike og han mister bokstavelig talt alle illusjoner og tar ut på et siste reis for å forsøke å gjenopplive karrieren. Reisen tar ham til Storbritannia og han ender opp på landsbygda i Skottland. Her møter han ungjenta Alice som er forbløffet over illusjonistens kunster og illusjonisten er ikke så rent lite besnæret over oppmerksomheten. Men også på landsbygda blir illusjonisten innhentet av nyere underholdningsformer og han drar videre for å prøve lykken i Edinburgh. Alice følger etter og deres avhengighet til hverandre utvikler seg.
Det er en melankolsk stemning som hviler over filmen. Chomet dveler ved ubetydeligheter, noe som er en sjeldenhet innen animasjon, og som bidrar til en langsomhet og ettertenksomhet i en film som stiller flere spørsmål enn den gir svar. Vi får aldri vite beveggrunnen for at den unge jenta følger etter den eldre mannen, men vi aner konturene av et forhold som behager begge parter. Et forhold som er tidsbegrenset for begge parter og som er minst like dødsdømt som illusjonistens karriere. Underveis tar vi del i en reise - som både er fysisk og mental. Illusjonisten reiser, som seg hør og bør, med tog og sekvensene fra de ulike togturene er blant de flotteste i filmen - både det vi ser ut av vinduet og det som foregår i kupeen.
Filmen er så godt som strippet for dialog. Den hender illusjonisten ytrer seg på mumlende fransk - nærmest til seg selv. Og det hender de skotske karakterene snakker et slags fyllepreget kaudervelsk. Det meste av dialogen foregår gjennom mimikk og et enkelt mimespill, som en hyllest til den store mesteren Tati. Illusjonisten som karakter er selvsagt basert på den fysiske fremtoningen til Tati og fremstår med en klønet sjarme som er komisk og hjertevarm. Jenta er fremstilt som enkel og nærmest litt tilbakestående. Den fysiske utformingen er keitet, som om proporsjonene er feil i forhold til illusjonistens lange, smale fremstilling. Filmens overordnede design er strålende. Ethvert bilde er som et enkeltstående kunstverk og de mange interiørene er nydelig komponert. Det er også en rekke byportretter - Paris, London og Edinburgh - som er fabelaktige.
Animasjonen i filmen er en ren nytelse. Det er imponerende å få et såpass komplisert karakterdesign til å bevege seg med slik eleganse. Karakterene uttrykker alle nyanser av følelser gjennom bevegelser og mimikk. Man kan bare ane hvilke utfordringer animatørene har hatt underveis i produksjonen. Resultatet er uansett på høyde med alt annet som beveger seg på animasjonsfronten for tiden og er hakket med raffinert enn Chomets tidligere filmer. Fargepaletten som dominerer filmen er utrolig godt avstemt. Illusjonistens burgundere sceneklær står som en sterk kontrast til hans nedtonede farger utenfor scenen og til omgivelsene. Sammen med filmens design, er det animasjonen, som er filmens virkelige stjerne. Illusjonisten er en studie i karakteranimasjon og sjelden har jeg sett ikke-verbal kommunikasjon utført med slik presisjon.
Historien i Illusjonisten kretser naturlig nok rundt illusjonisten og jenta Alice. Men det er også en rekke andre karakterer som bidra til å gi filmen frodighet og komikk. De mange andre underholderne som bor i samme leilighetskompleks som illusjonisten i Edinburgh er en studie i komisk tristesse. Best i utvalget er den syltynne klovnen som lever ut klisjeen om et trist indre. Morsomme er også den italienske trapéstroppen som spretter rundt på etablissementet og den trasige buktaleren. Disse outrerte bikarakterene bidrar til å normalisere hovedkarakterene og setter dem i et lys som gjør dem ennå mer karismatiske og likendes.
Illusjonisten er på alle måter en annerledes film - så annerledes at ingen norske kinodistributører turte å ta inn filmen her på berget. Isteden har filmen reist fra festival til festival og blitt sett av et lite, men entusiastisk publikum. En sjeldenhet som Illusjonisten fortjener et større publikum. Heldigvis har Atlantic film nå sikret at den får DVD- og bluray-distribusjon, slik at flere får nyte denne perlen.
Utgivelsen:
Det slås ikke akkurat på stortromma når Illusjonisten endelig kommer ut til et norsk publikum. Utgivelsen er strippet for ekstramateriale og vi blir kun tilgodesett med filmen. Heldigvis er filmen så god at vi ikke umiddelbart savner mer innhold, men det hadde jo vært hyggelig med en titt bak produksjonen og eventuelt et kommentarspor.
Filmen presenteres på beste vis på blu-ray. Bildet presenteres feilfritt og med en gjengivelse som etter mitt syn er tett på versjonen som har fartet rundt på festivaler. En fattig, men likefullt respektabel utgivelse av en film som vil stå seg meget godt når filmåret 2011 skal gjøres opp.
Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 22.12.11
Takk til Atlantic film Norge for anmeldereksemplar.
Trailer Illusjonisten:
Relaterte utgivelser:
Trillingene fra Belleville
|
