|
Gjenfødsel
Da Disney lanserte Fantasia i 1940, var tanken at filmen skulle få forlenget levetid ved at noen av filmsegmentene kunne byttes ut og nye elementer tilføres. Disney og teamet hans jobbet med en rekke musikkstykker og ideer for animerte sekvenser, men den umiddelbare suksessen til Fantasia uteble og alle planene for å videreutvikle filmen ble skrinlagt. I nærmere 50 år. Så tok Roy E. Disney tak og fullførte brorens idé om en videreføring av Fantasia. Som følge av en meget suksessfull relansering av Fantasia til hjemmekinomarkedet på 1990-tallet, ble finansiering av Fantasia 2000 sikret og utviklingen av en ny Concert Feature kunne begynne.
Opprinnelige skulle Fantasia 2000 ligge tett opp mot Disneys idé om at bare noen av segmentene i Fantasia skulle byttes ut og at den opprinnelige filmen skulle utgjøre grunnstammen i en "ny" langfilm. Langt ut i produksjonen var det fremdeles meningen av tre av de opprinnelige sekvensene skulle beholdes; Dance of the Hours, Nutcracker Suite og The Sorcerer's Apprentice, men for å holde lengden nede var det til slutt kun Mikkes ikoniske opptreden som trollmannens læregutt som ble videreført i den endelige filmen. En av Deems Taylors introduksjoner fra den opprinnelige filmen ble også brukt som en introduksjon til filmens første animerte innslag; Ludwig van Beethovens Symphony No. 5 in C minor-I.
Akkurat som i den originale Fantasia åpner filmen med et abstrakt filmatisk dikt, hvor enkle geometriske figurer, ikke helt ulikt sommerfugler, beveger seg i takt med Beethovens musikk. Der hvor åpningen fra 1940 bestod av en rekke analoge filmeffekter, nærmest magiske i sin natur, og hvor enkelte var signert filmkunstneren Oskar Fischinger, er åpningssekvensen til Fantasia 2000 heldigital i sitt uttrykk. Pussig nok gir dette Beethoven-sekvensen et mer datert uttrykk enn det den opprinnelige åpningen har selv 70 år etter. Det digitale uttrykket til flere av sekvensene i Fantasia 2000 er interessant, da flere av segmentene ble produsert før Pixars bransjeendrende digitale 3d-animerte langfilm Toy Story (1995). Den digitale 3d-animasjonen fortsetter i en av de mest imponerende sekvensene i Fantasia 2000; Ottorino Respighis Pines of Rome, hvor en flokk hvaler tar til "vingene" og svever majestetisk blant nordlys. Innslaget har en poetisk kvalitet og visuell ro som kler musikken svært godt. Jeg husker veldig godt at denne sekvensen var meget imponerende da jeg så Fantasia 2000 på IMAX-kinoen på Aker brygge i Oslo rundt millenniumskiftet.
Neste segment består av George Gershwins Rhapsody in Blue og er visuelt akkompagnert av Eric Goldbergs 2d-animerte urbane saga om kjærlighet til musikk og om å følge sin indre stemme i livets valg. Settingen er New York under depresjonen på 1930-tallet og den visuelle stilen er forenklet til å bestå av markante linjer og store fargeflater. Sekvensen representerer et musikalsk og visuelt stilistisk brudd - musikken er perkusjonsdrevet med piano som hovedinstrument mens det visuelle forteller en konkret historie. Neste historie er mer kjent, da H. C. Andersens Den standhaftige tinnsoldat fortelles med Dmitri Shostakovichs Piano Concerto No. 2 in F Major-I. Allegro som lydbilde. Den digitale 3d-animasjonen passer utmerket, som den også gjør det i Toy Story-filmene, til å utforme et univers av leker, hvor tinnsoldaten og ballerinaen er de mest sentrale. Filmskaperne gjør et utmerket grep ved å introdusere den skumle Jack-in-the-box som trussel blant lekene. Deretter letter stemningen med Camille Saint-Saëns' The Carnival of the Animals, Finale hvor en flokk flamingoer leker seg med en jo-jo. Et enkelt og kort stykke, men som likevel inneholder noe av den beste animasjonen Fantasia 2000 har å by på.
Når Mikke dukker opp i Paul Dukas' The Sorcerer's Apprentice utgjør det ikke et så tydelig brudd som innslaget gjør i Fantasia. I Fantasia 2000 utgjør The Sorcerer's Apprentice et av flere historiedrevne segmenter og passer slik sett godt inn i helheten. Animasjonsmessig holder selvsagt sekvensen fortsatt meget høy kvalitetet og det er interessant å se hvordan den "gamle" Mikke står seg i forhold til Andreas Dejas "nye" Mikke som gjør en gjesteopptreden i overgangen til neste segment. Neste innslag er et publikumsfrieri hvor Donald opptrer som dekksgutt på Noahs ark med Edward Elgars Pomp and Circumstance - Marches 1, 2, 3 & 4 som akkompagnement. Historien om Noahs ark utvides til også å inkludere en dramatisk historie om Donald og Dolly som kommer bort fra hverandre under den store flommen. Mest imponerende i denne sekvensen er portrettene av de mange dyrene som toger inn på arken - en sekvens som nok utnytter at Disney parallelt produserte Løvenes konge (1994) og at en rekke savannedyr allerede var på repertoaret så og si.
Filmens finale, Igor Stravinskys Firebird Suite - 1919 Version, er en visuell og musikalsk fest. Gjennom en blanding mellom digital 2d- og 3d-animasjon fortelles historien om hvordan naturen kjemper seg tilbake til kreftene etter et ødeleggende vulkanutbrudd. Filmen tar opp flere av temaene som også den originale Fantasia brakte på bane; naturens sykluser og gjenfødsel. Jeg får assosiasjoner til Hayao Miyazakis naturgud avbildninger underveis i dette segmentet og særlig til stemningen som rår i mesterstykket Princess Mononoke (1997). Disneys utforming av Sprite - en ånd som farer gjennom skogen og gir fornyet liv på sin vei, godt assistert av et hjortedyr - er, i likhet med de innledende hval-scenene, blant de sterkeste visuelle godbitene som serveres i Fantasia 2000.
Etter å ha sett igjennom filmen for første gang på 10 år, blir jeg overrasket over hvor god kvalitet filmen holder og hvor lite datert produksjonen er. Jeg gremmes noe over den innledende datagrafikken, men som helhet fungerer likevel Fantasia 2000 overraskende godt. Jeg synes produsentene gjør lurt i å holde spille tiden såpass kort - den noe utmattende originalfilmen som overgår 120 minutter kunne hatt godt av en noe tøffere barbering på tid. Fantasia 2000 er slik sett mindre vågal enn originalen - det er flere publikumsfrierier underveis og færre rene visuelle eksperimenter. Dette gjør den siste filmen langt mer salgbar, selv om den mangler noe av djervheten som originalen representerer. Den kommersielle innretningen gjør seg også gjeldende i antallet celebriteter som dukker opp mellom musikkinnslagene; Steve Martin, Quincy Jones, Bette Midler og Angela Lansbury er bare noen av kjendisene som gjør en opptreden.
Betenkelighetene til tross; Fantasia 2000 er en meget sebar affære, særlig i kompaniskap med det opprinnelige mesterstykket.
Utgivelsen:
Fantasia 2000 gjør seg meget godt på blu-ray. Den digitale produksjonen spraker av sterke farger og klare bilder. Også lyden imponerer i en DTS-HD 7.1-miks. Det skulle da også bare mangle at det visuelle og auditive er på plass for en film produsert for IMAX-formatet og som gjorde et poeng av å leke med den romlige lyden i pauseinnslaget hvor Mikke leter etter Donald i kulissene.
Ekstramaterialet er ikke like sparsommelig som blu-ray-utgaven av Fantasia, men det er heller ikke stortromma Disney tar frem med denne utgivelsen. Det knyttes selvsagt høye forventninger at kortfilmen Destino endelig er tilgjengelig i HD-format. Kortfilmen som ble påbegynt på 1940-tallet som et meget publisert samarbeid mellom Walt Disney og Salvador Dalí, men som aldri ble sluttført i deres levetid. Igjen var det Roy E. Disney som fikk samlet trådene og hyret det franske Disney-studioet til å sluttføre produksjonen i 2003. Dominique Monfréy debuterte som regissør på denne oscar-nominerte kortfilmen som ble noe av en sensasjon da den ble lansert under animasjonsfestivalen i Annecy.
Destino akkompagneres av dokumentaren Dalí & Disney: A Date with Destino, som med sine 82 minutter er lengre enn hovedfilmen. Dokumentaren tar for seg mye av bakgrunnen for både Disney og Dalí og forsøker å skape en slags samhørighet dem imellom. Filmen er mest interessant når det faktiske arbeidet med Destino dokumenteres og hvordan John Hench som jobbet hands-on med Dalí på produksjonen, kan dele med sine erfaringer. Utgivelsen er også utstyrt med dokumentaren Musicana som tar for seg de ulike ikke-realiserte segmentene som skulle utvikles sammen med den opprinnelige Fantasia. Det er også inkludert et greit kommentarspor med Roy E. Disney, dirigent James Levine and produsent Donald W. Ernst.
Samlet sett en god utgivelse av en overraskende bra oppfølger til et mesterverk.
Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 10.01.11
Takk til Walt Disney Studios Home Entertainment for anmeldereksemplar.
Trailer Fantasia & Fantasia 2000 Diamond Edition:
Relaterte utgivelser:
Fantasia - spesialutgave [Blu-ray]
|