|
Mennesket som får navnet sitt skrevet i boken skal dø
Et liv i gold og livløs evighet kan være kjedelig. Som en flukt fra dette slipper dødsengelen Ryuk sin mektige Death Note ned i menneskenes verden. Death Note er kilden til dødsenglenes kraft og ved å skrive navn, tid og årsak, kan de bestemme menneskenes skjebne. En kraft som så absolutt ikke bør havne i feil hender. Konsekvensene av den missfornøyde Ryuks stunt, kommer i form av en hyperintelligent og meget ambisiøs ung mann, japaneren Light Yagami.
Et liv i konstant suksess og ære kan nemlig være minst like kjedelig. Når Light oppdager bokens egentlige kraft, bestemmer han seg for å realisere en dyptliggende, surmaget og kynisk drøm; å rense verden for kriminalitet og bli elsket av den rettskaffende og fryktet av den syndende. Og med dette bli den moderne verdens eneste virkelige gud. Det starter i det små. Først med en mannlig overgriper, senere en gisseltager. Antallet døde øker raskt. Samtidig som antall kriminelle handlinger stuper. Ryktene begynner å svirre og før Light vet ordet av det, har han et alias og uttalige beundrere verden over. Snart entrer en mystisk motpart banen, denne i form av superdetektiven L. En mann like mystisk som rar. Brikkene faller straks på plass, og et nervepirrende spill er i gang. Det starter pent, men glir raskt inn i et kaos av plot og allianser, der ingenting er som det ser ut til. Snart vet man ikke lenger hvem man skal heie på. Det kan dessuten hende at man sitter igjen med tanker man kanskje ikke er så stolt over. Viktige spørsmål blir stilt, og svarene er ikke alltid like hyggelige.
Begynnelsen
Det hele startet som en tegneserie i japanske Weekly Shonen Jump i 2003 skrevet av Tsugumi Ohba og tegnet Takeshi Obata. Serien oppnådde raskt en enorm suksess. Den hele ble senere samlet i form av tolv bøker. Når man ser på det hele i etterkant, er det ikke unaturlig å se på suksessen som en selvfølge. Historien er virkelig en perle, med temaer og problemstillinger man ikke har overveid tidligere. Fylt til randen med gjennomarbeidede og spenstige karakterer, var serien lett å like. Enda bedre ble det da Studio Madhouse med Tetsurō Araki i spissen bestemte seg for å lage TV-serie av historien. En filmatisering kåret av mange til verdens beste anime. En tøff påstand som kanskje egentlig ikke er så langt unna sannheten.
Kirurgisk perfeksjon
I tråd med den mørke historien om den maktsyke psykopaten Light og hans nemesis L, er serien velsignet med et nakent og stivt utseende. Gråtonene hersker og med skarpe og sterke linjer, understrekes perfeksjonen i karakterene. Det gjør nesten vondt å se på. En følelse man finner igjen i mangaen, som visuelt sett er så godt som identisk. Regien er elegant og velgjort og på grunn av seriens enorme innhold av uendelige (dog veldig tilfredsstillende) samtaler eksperimenteres det til stadighet med finurlige vinkler. Det er så stilisert og spennende at man glemmer at man til tider ser på rene stillbilder. Når actionelementene først kommer, skuffer heller ikke animasjonene. De er nøkternt og realistisk gjort. Noen ganger blir figurene litt lengre i det de utfører en handling, som igjen skaper en effekt av energi og hastighet. Et grep som er blitt mer og mer vanlig innenfor anime, men som også her lykkes i å krydre sekvensene.
Klokkerent
Det absolutt beste med TV-serien er allikevel lydarbeidet. Det überkule manuset blir gjengitt med en slik presisjon fra samtlige stemmeskuespillere, at karakterene virkelig etser seg inn i hukommelsen. Den største bragden blir uten tvil utført av hovedpersonen Light, eller stemmeskuespilleren hans Tatsuya Fujiwara (tidligere sett i kultfilmen Battle Royale fra 2000). Fujiwara får virkelig frem de ekstreme følelsene som ligger skjult i hovedpersonen. Raseriet, hatet, og kanskje enda tydeligere, paranoiaen og håpløsheten. Ls røst lyder ikke noe dårligere, men på grunn av karakterens lunere væremåte, får ikke den like dyktige Ken´ichi Matsuyama (senere sett i bl.a. Norwegian Wood, 2010) de samme utfordringene.
Musikken er en blanding av klassisk, barokk opera og heftige gitarriff. Hovedpersonene har dessuten fått egne musikalske stykker, som man etter hvert lærer å kjenne igjen. Disse er svært karakteristiske og kler personene godt. Sammen med det gjenstående i form av elektronisk spenningsmusikk og røff J-rock (intro og outro)har serien en bred musikalsk side. Miljø- og effektlyder er dessuten svært naturtro.
Utgivelsen:
Death Note kommer i en elegant boks med ni disker. Her finnes samtlige av de 37 episodene, pluss en fyldig samling ekstramateriale. Deriblant en interessant dokumentar som inneholder intervjuer med både engelske og japanske aktører, deriblant regissøren selv. Legg til stilige artworks og et trailershow, gjennomført tekstinger og en overraskende bra engelsk dubb og vi har den ultimate samleboksen.
Death Note er både drøy, spekulativ og voldsom. I Kina ble både mangaen og animeen bannlyst fordi mange barn begynte å kopiere den mystiske boken og dens ritualer. En handling som på papiret virker helt ufarlig. Legger man til hatet som kan ligge bak, er saken helt annerledes. Dette er et av flere eksempler på at Death Note ikke skal sees av sarte sjeler. Ikke bare portretteres en veldig plaget og ekstremt utagerende ung mann, men vi får også servert en nådeløs renselsesprosses med velskildret motiv og utførelse. Og det verste er: Det er i vårt samfunn med våre regler og normer at alt blir snudd på hodet. Den appellerer direkte til oss. Det er i alle fall det mangaka Obha og regissør Araki vil at vi skal føle. Det perfekte virkemiddelet. En av grunnene til at vi gjennom 37 episoder venter i spenning. Det er umulig å ikke bli grepet av handlingen rundt Light og den utenkelige planen om en bedre verden. Historien er virkelig så velskrevet og uforutsigbar. Så hvordan ender det hele? Jeg sier bare én ting: Dødsengelen Ryuk får virkelig valuta for pengene. Det samme gjør vi!
Anmeldt av Kristian D. Laache, 01.11.10
Death Note Trailer:
|
Skuespillere
Ravn
10. august 2016
en bok??
anmelding
18. november 2010