Dante's Inferno: An Animated Epic [Blu-ray]

I årene mellom 1308 og hans egen død i 1321, skrev poeten Dante Aligiheri (1265-1321) La Divina Commedia (Den Guddomlige Komedie). Gjennom de 14 233 linjene, som diktet består av, tar man del i en ung Dantes ferd gjennom Helvete. Et filosofisk verk som fortsatt er betraktet som et av litteraturhistoriens største.

Det hele tar en ny vending da EA Games i 2010 slipper dataspillet Dante’s Inferno. Dette er i bunn og grunn et action-basert hack & slash-spill der settingen er hentet fra Den Guddomlige Komedies første del, Inferno. Dantes fortelling er omgjort til en tøff testosteronbombe med en korsfarer, som opplever å få sin families herregård inntatt og sin elskede Beatrice myrdet. Knust av tapet av sin forlovede gir Dante seg i kast med selveste Djevelen. Dette skjer mer eller mindre i samme rekkefølge som i den originale historien - bortsett fra at det er tillagt ekstremt mye dreping og barbariske krigsrop. At filosofien og etikken bukker under for vill, grafisk vold er jo strengt tatt en uting, men spillet vinner allikevel gode kritikker og kan så absolutt stemples som en suksess. Og som EA allerede har gjort med de fabelaktige Dead Space-spillene, lager de også her en animert spin-off.

Spesiell oppbygning
Når dyktige mennesker slår hodene sammen for en felles sak, er sjansen for suksess ganske stor. Dantes Inferno: An Animated Epic er et samarbeid mellom en rekke animasjonsstudioer fra Japan, USA og Sør-Korea. Virkelige veteraner er de også. Japanske Manglobe (Samurai Champloo, Ergo Proxy), Production IG (Ghost In The Shell), amerikanske Film Roman (The Simpsons, Dead Space: Downfall) og koreanske Dong Woo Animation (Osmosis Jones-serien), for å nevne noen. Det skaper virkelig forventninger.

Filmen er inndelt i kapitler. Hvert kapittel fungerer som en kortfilm og har en egen regissør. Dette gjør at filmen skifter tegnestil, flyt og teknikk hver gang et nytt kapittel begynner. Der Dead Space: Downfall (Joe Goyette, Chuck Patton, 2008) var en ensformig og kjedelig prolog, utforsker Dante’s Inferno nye stier. Det er eksperimentelt og friskt gjort. Blå-skiven understreker dette med et knivskarpt bilde. Vi snakker virkelig fest på netthinna. Det må allikevel sies at forskjellene mellom hvert kapittel føles litt merkelig. Jeg opplevde selv å ikke kjenne igjen Dantes følgesvenn Virgil, siden han mellom to kapitler ble helt forandret utseendemessig. Dette gjorde meg litt perpleks i starten, men da jeg igjen hadde fått kontroll over karakterene, gled forvirring og frustrasjon over til nysgjerrighet. Hvordan vil neste kapittel se ut?

En annen stilig detalj, er at man lett ser regissørens nasjonalitet i tegnestilen. Var denne japaner, bar Dante av typiske trekk vi kun finner i anime. Hvis det igjen var amerikanske Victor Cook som stod bak spakene, var det hele litt mer comic-aktig. Animasjonsmessig snakker vi en herlig miks av CGI og tegnefilm. Ballansen varierer veldig fra kapittel til kapittel. Men det både ser og føles bra ut. Christopher Tin, blant annet kjent fra Lilo og Stitch 2 (2005), har komponert musikken. Den bærer med seg en styrke som forener de ni kapitlene. Det låter påkostet, stort og veldig gotisk. Noe som kler den religiøse tematikken.

An Animated Epic?
Så hvorfor har den fått 3/7 stjerner? Ser man etter, så er det jo direkte selvmotsigende å gi en så spennende film som Dante’s Inferno: An Animated Epic en så lav score. Hvis bare handlingsforløpet hadde vært bedre skrudd sammen. Filmen er en blåkopi av spillet. Alle vendingene et dataspill kan ta gjennom 15-20 timer, er dyttet ned på fattige 90 minutter. Dante sprinter liksom gjennom Helvete, mens han barbarisk brøler sin elskedes navn. Han stopper ikke opp. Lar oss ikke nyte den velgjorte atmosfæren. Det er så synd. Fryktelig synd.

Dante Aligiheri er tross alt viden kjent for sin versjon av Helvete. Spillet scoret mye på sin gjenskapelse av Aligiheris visjon. Hvordan man hele tiden kunne stoppe opp, og bare skue utover det golde, døde landskapet. Det kan man ikke i en film. Før en vet ordet av det, er det et nytt avsnitt med ny design. Så må man på nytt vende seg til hvor landet ligger. Man treffer kanskje på et enormt utyske av en demon. Denne proppet med symbolske detaljer, som tydelig har sine egne historier. Man forstår at dette opprinnelig var et vendepunkt i spillet. Man forventer virkelig en stor kamp på liv og død. Så roper Dante noe småfrekt til demonen så den løper rasende mot ham, forbi og utfor et stup. Et irriterende antiklimaks.

Historien om Dantes jakt på den fortapte kjærligheten er virkelig en interessant sak. Men det er et makkverk av et rotterace. Man blir sliten og tummelumsk. Når man vet at dette originalt er en av Italias mest hedrede nasjonalskatter, en litterær milepæl. Like mytisk som den er fascinerende. Da blir filmversjonen på sitt beste ren, uintelligent effektonani. Det er friskt, ofte estetisk, men dessverre også provoserende dårlig. En lang reklame som kun fremmer dataspillet. Jeg er mye mer fristet til å sjekke ut Boris Acostas versjon, som skal holde seg mer til det originale diktet. Det er synd å si det. Som siste tilskudd i en rekke av filmversjoner, er Dante’s Inferno: An Animated Epic noe man lett kan styre unna.

Utgivelsen:
Filmen vises i et herlig HD Widescreen-format med en passende, høydefinert lydside. Et par animerte sekvenser samt en spill-trailer følger også med. Så man kjøper med andre ord ikke utgivelsen for sitt makeløse bonusmateriale, siden dette er så godt som unyttig og uten relevans for selve filmen og dens produksjon.

Anmeldt av Kristian D. Laache, 05.03.11

Takk til Sony Pictures Home Entertainment for anmeldereksemplar.

Trailer Dante's Inferno: An Animated Epic: