Askepott - Den magiske tryllestaven

Små jenters fascinasjon for prinsesser er interessant. Det er åpenbart en medfødt kobling mellom lyse pastellfarger, småjenter og prinsessehistorier som er urokkelig. Min husholdning er oversvømt av rosa artefakter av ymse slag, gjerne med en kobling til en av Disneys prinsesser. Min nåværende 4-åring var ikke store jenta da fascinasjonen slo ut i full blomst ved hennes første møte med Askepott.

Og Askepott har forblitt den store heltinnen. Timene i sofakroken, fullstendig oppslukt av Askepotts dramatiske ferd fra tjenestejente til vaskeekte prinsesse i Disneys originalfilm, har etter hvert blitt mange. Dermed var min førstefødte prinsesseekspert et selvsagt valg i testpanelet da Disneys tredje angrep på Askepott-historien skulle få sin dom.

Askepott - Den magiske tryllestaven lanseres som en ”helt ny langfilm” fra Disney og stemningen var derfor spent når DVD gikk inn i avspilleren. Kan man greie å skape noe nytt fra et så fullendt eventyr? Historien starter på årsdagen for Askepott og prinsens magiske bryllup, hvor den gode fe og de hjelpsomme musene holder fest for paret. Ett år har gått og rollene er snudd på hodet - nå er det de slemme stesøstrene, Anastasia og Drizella, som strever for å holde huset rent og ryddig.

Under festlighetene sniker Anastasia seg unna og oppdager at den gode fe mister tryllestaven. Anastasia er ikke sen om å gripe sjansen og løper oppspilt hjem til stemoren for å vise frem fangsten. Stemoren fatter raskt interesse for tryllestaven og ser mulighetene dette gir for å bruke magien til egen vinning. For hva hadde skjedd dersom skoen ikke hadde passet? Hva om prisen hadde forelsket seg i en annen?

Det var med en anelse skepsis jeg satt meg ned for å se denne filmen. Min tilbakeholdenhet veide opp for den ukuelige gleden min datter viste for å se sin heltinne i nok et eventyr. Disneys holdninger til egen filmkanon har skuffet stort de siste årene og jeg hadde derfor ingen tro på at en ny vri på Askepott skulle være vellykket. Derfor var det med en viss overraskelse at jeg tok meg selv i å bli fanget opp av denne ”nye” historien om Askepott. Disney, og Heffalomp-regissør Frank Nissen, makter faktisk å tilføre noe nytt til historien som fenger betrakteren.

Grepet som benyttes for å oppdatere Askepott-historien fra den noe saktmodige originalen fra 1950, er å pøse på med mer dramatikk og musikk. Førstnevnte løses først og fremst ved å gi stemoren, Lady Tremaine, en mer fremtreden rolle og et mer utagerende ondskapsfull fremtoning. Mens hun i originalfilmen i større grad befinner seg i bakgrunnen, i skyggene og trekker i trådene, er hun denne gang pågående ond og i sentrum av handlingen. Portretteringen av hennes ondskapsfulle gjerninger er godt utført.

Min hovedbekymring når jeg ser oppdaterte versjoner av klassiske Disney-filmer, er forflatningen i det visuelle uttrykket. Nå ble også originalversjonen kritisert for å ha et for virkelighetsnært portrett av Askepott, men filmen hadde likevel en varme og dybde i bildene som veide opp for den noe stive og naturalistiske hovedpersonen. I Den magiske tryllestaven er produksjonen selvsagt gjort digitalt, og etter alle kunstens regler, men man taper likevel noe underveis. Eksempelvis er oversiktsbildene av slottet skuffende kulisseaktige og alt liv er fjernet fra bakgrunner. Dette gjør at helhetsinntrykket er betydelig fattigere enn det originalfilmen gir.

Animasjonen i seg selv holder vanlig rett-på-DVD kvalitet. De nye digitale verktøyene gjør at animatørene på kortere tid og med en mindre produksjon, likevel kan komme i nærheten av hva de gamle mesterne greide. Man finner kanskje ikke den samme glidende eleganse og virtuositet i bevegelsene som i originalfilmen, men Den magiske tryllestaven står ikke tilbake for noen av de senere produksjonene til Disney på animasjonsfronten.

Musikk spiller en sentral rolle i de fleste Disney-filmer også i de fleste oppfølgerfilmene. Her bryter ikke Den magiske tryllestaven ny grunn. Låtene er tradisjonelle på alle vis og legger seg tett opptil uttrykket fra originalfilmen. Steven Gizicki har ledet musikkarbeidet, slik som han har gjort på så godt som alle Disneys oppfølgere - dermed har han nok også en trygg formel som ser ut til å fungere for primærmålgruppen. Vi andre må lide i stillhet.

Samlet sett er Den magiske tryllestaven ikke så ille som man kunne frykte. Historien fungerer mye bedre enn forventet og animasjonen holder greit nivå til å være en såpass sparsommelig produksjon. Min datters umiddelbare reaksjon var at hun ville se den én gang til - noe som må tolkes positivt - men det skal sies at originalfilmen har gått jevnt i avspilleren i snart to år. Den utholdenheten forventer jeg ikke av Den magiske tryllestaven.

Utgivelsen:
Det første jeg legger merke til ved utgivelsen, er at Disney nå også legger mer ressurser i innpakkingen av rett-på-DVD utgivelser. Med pappomslag i tillegg til tradisjonelt omslag håper distributøren muligens at flere skal tolke dette som en skikkelig Disney-utgivelse.

En kjapp titt på ekstramaterialet avslører dog at Den magiske tryllestaven ikke holder det jevnt gode nivået til tradisjonelle Disney-utgivelser. Her tilgodeses man ikke med utfyllende dokumentarer, kommentarspor eller kortfilmer. Alt man får server er en trøtt musikkvideo, ett spill og en utvidet del for PCen. Skuffende saker alt sammen.

Teknisk sett holder utgivelsen jevnt godt nivå. Lydsiden er Dolby Digital 5.1, som fungerer som forventet. Bildet presenteres i 16:9-format (1,78:1) og ser pent ut på min nye LCD-skjerm. Ingen skjemmende komprimeringsfeil å skue og klare omriss gjennom det hele.

Likevel en skuffende utgivelse av en nokså god oppfølger.

Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 30.09.07

Takk til Buena Vista for anmeldereksemplar