Eventyr i New York

Wow! Jeg er imponert over Disney-konsernet. Jeg hadde ikke trodd de ville makte å ta et steg til siden og produsere en film som parodierer alt vi forbinder med Disneys klassiske prinsessefilmer. I Eventyr i New York gjøres det godmodig narr av så vel Snehvit, som Askepott og Tornerose i en film som starter i klassisk 2d-animasjon i eventyrland og som ender opp som realfilm i tjukkeste New York. Kontrastene kunne ikke vært større, eller?

Det hele starter i klassisk Disney-stil med Giselle (Amy Adams) lykkelig syngende omkranset av hjelpsomme dyr. Giselle drømmer om den sjarmerende prins Edward (James Marsden), men i veien står hans mor – den onde dronningen (Susan Sarandon). For å hindre et lykkelig ekteskap mellom de to, forvandler dronningen seg til en gammel heks og forleder Giselle til en lykkebrønn på selveste bryllupsdagen. For å kvitte seg med problemet dytter dronningen Giselle ned i den magiske brønnen.

Giselle forsvinner i dypet, men om ikke lenge dukker hun opp fra et kumlokk i New York som et virkelig menneske! Der møter hun, ironisk nok, skilsmisseadvokaten Robert (Patrick Dempsey) og datteren Morgan (Rachel Covey) som motvillig tar vare på den forfjamsede bruden. På slep følger også ekornvennen Pip, prinsen og selvsagt den onde dronningen. Et ras av forviklinger oppstår, kjærlighet settes på prøve og nye konstellasjoner oppstår. Klassisk Disney altså.

Det er regissør Kevin Lima ( Tarzan, A Goofy Movie) som tar opp arven fra klassiske Disney-filmer som Song of the South (1946) og Mary Poppins (1964) som kombinerer animasjon med realfilm. Løsningen som en valgt for Eventyr i New York fungerer godt og man slipper å forholde seg til 2d-animerte karakterer i en realsetting (eller omvendt). Isteden er filmen delt opp i en ren animert innledning, som deretter byttes ut med realfilm ispedd 3d-animerte dyr. Teknisk sett fungerer dette godt, hvor de tekniske løsningene over hode ikke står i veien for historien.

De innledende animerte sekvensene gjør sitt beste for å etterape den avrundede stilen i de klassiske Disney-filmene. Dette er bare delvis vellykket. Ved bruk av dagens digitale teknologi greier man ikke uten videre å gjenskape den håndtegnede og håndkolorerte celleanimasjonen fra hine hårde dager. Animasjonssekvensene i Eventyr i New York har det noe kantede og flate preget som digital 2d-animasjon ofte medfører, mens selve karakterdesignet, særlig hos dyrene, er klassisk Disney. Også produksjonsdesignet i realfilmdelen er strålende utført.

Historien holder også mål. Filmen fungerer både som parodi på de elskede Disney-klassikerne og som romantisk komedie på egne ben. Det oppstår en rekke komiske situasjoner når eventyrkarakterene skal forholde seg til det heseblesende tempoet i New Yorks travle gater. Giselle dumper bort i uredelige bomser, mens prisen forsøker å drepe en buss i fart. I tillegg er det uvanene karakterene har tatt med seg fra eventyrverden som er morsomst – som å bryte ut i sang i tide og utide.

Eventyr i New York er en musikal med klare klassiske undertoner. Musikken leveres av den legendariske Disney-komponisten Alan Menken, som egenhendig relanserte syngende Disney-prinsesser som Ariel ( Den lille havfruen) og Belle ( Skjønnheten og udyret) på 1990-tallet. Nå er Menken tilbake i storform, hvor han kan meske seg med en rekke svulstige musikalnumre som står godt til filmens overdådige preg.

Det er tydelig at skuespillerne koser seg i dette moderne eventyret. Her får de spilt ut sine ekstreme sider og de gis rikelig rom til å overspille for komisk effekt. Amy Adams er perfekt som den naive, men akk så snille Giselle og James Marsden gjør prinsen med selvopptatt sjarme. Som så ofte er det de onde karakterene som stjeler showet – slik sett er det Susan Sarandon som trekker det lengste strået som dronningen. Hun oser ondskap i en karakter som er en heldig kombinasjon av de onde kvinnene i Tornerose og Snehvit.

Alt i alt er Eventyr i New York en underholdende film innenfor sin sjanger. Å gjøre narr av klassisk eventyrtematikk har fart som en farsott i animasjonsmaskineriet etter Shrek suksessene, men med denne filmen makter Disney å se skrått på eget materiale og fremstår med større egenart enn flere andre i samme bransje. Imponerende på en lettglemt måte.

Utgivelsen:
DVD-utgaven av Eventyr i New York holder bra mål både når det gjelder ekstramateriale og den tekniske gjengivelsen. Bilde og lyd er bra gjengitt som er å forvente av en storskalautgivelse. Bildet presenteres i Widescreen 16:9-format (2,35:1) i store deler av filmen, mens den innledende animerte sekvensen holdes i et tilnærmet gammeldags Academy-format for å ytterligere etterape de klassiske tegnefilmene. Lyden presenteres i Dolby Digital 5.1 på forbilledlig vis – legg dog merke til at filmen ikke er dubbet til norsk.

Ekstramaterialet holder greit nivå med en rekke forventede elementer. Her serveres utelatte scener, bloopers, sanger og enkle dokumentarer som tar for seg de tekniske sidene ved produksjonen. Intet oppsiktsvekkende, men heller ikke spesielt skuffende.

Eventyr i New York er en underholdende film som leverer som forventet i DVD-formatet.

Anmeldt av Tom-Erik Lønnerød, 16.04.08

Takk til Walt Disney Studios Home Entertainment for anmeldereksemplar.